Allerede i fjor kom albumets første smakebit «Into the City», en svært vellåtende sak i samme tradisjon og stemningsbilde som den svenske suksessen First Aid Kit, noe som igjen har skapt store forventninger til tromsøbandets debutalbum.

Andresingelen «Down to the Wire» satt også umiddelbart i øret, og ga assosiasjoner til storheter som Lucinda Williams, så vel som til Mazzy Star, et av 90-tallets største musikalske høydepunkter.

Med debutalbumet «Annabelle» gir bandet seg selv en særdeles hyggelig introduksjon, der spesielt bandets vokalprestasjoner glitrer jevnt over hele linja.

Det skal selvsagt sies at samtlige medlemmer kan faget sitt som instrumentalister også, da bandet har sitt utspring fra musikkonservatoriet i Tromsø.

Tittelsporet «Annabelle» er for eksempel en stemningsfull og underfundig instrumental, som bandet har valgt å dele opp i to deler. Sammen utfører de oppgaven som både åpning og avslutning på albumet, og setter mye av den melankolske stemningen for resten av plata.

Bandet plasserer seg selv under kategorien americana, og det viser seg å være i ordets bredeste forstand. Her går det rett fra store og utadvendte elgitar-drevne låter som «Parade», til den noe mer neddempede og mørke saken «When we Get There», som i tillegg til et nordisk folk-preg, nesten har noe David Lynch-aktig over seg.

Variasjonen gjelder til og med innad i låtene, og låten «Trouble» har blitt separert til to etterfølgende deler. Den første av paret bærer tittelvedhenget «Prelude», og durer lettbeint og fint av gårde med sparsommelig instrumentering og fokuset rettet mot vokalen. Når det går over i del to, kommer også et fullstendig sceneskifte, hvor bandet brått går over i et mer funky blues-orientert lydbilde.

At bandet ikke er redd for å utfordre sjangeren kommer også godt frem i «The Line». Fortere enn man aner utarter det hele seg i retning hippierock, og jaggu dukker det ikke opp en bassolo på toppen av det hele.

Når det gjelder det produksjonsmessige, virker det som bandet har valgt å legge seg så nær live-pakken som mulig, og det låter tidvis litt vel sparsommelig og demo-aktig. Bortsett fra eksempelet «The Line» er også mesteparten veldig pent og «korrekt» spilt, noe som gjør at jeg savner litt mer utfordrende øyeblikk og uredde særpreg i løpet av albumet.

Med et lag av høyst kompetente musikere bak bandnavnet, har forventningene til Hollow Hearts vært høye. Debutalbumet innfrir forventningene dessverre bare delvis, men er aldeles nydelig på sine beste øyeblikk, og vitner om et band jeg håper å høre mer fra, og gjerne så kjapt som overhodet mulig.

foto
HOLLOW HEARTS «Annabelle» (Westergaard Records)