KVELERTAK «Endling» (Petroleum Records)

Kvelertaks forrige skive var en skikkelig heisatur, der utbruddene av punk og blastbeats ble balansert med kosmiske prog-vibber.

Bandets eksperimentering med nye musikalske stoffer fortsetter også på plate nummer fem, «Endling». Heldigvis! Dette krasjet mellom fremmedelementer har alltid gitt Kvelertak en eksplosiv edge ulik alle andre band.

Episke introer, som etter økende puls kulminerer i en deilig utblåsning, har blitt noe av et varemerke for sekstetten. «Endling» åpnes med fullskalaversjonen av singelen «Krøterveg te helvete», der en større dose rock’n’roll enn tidligere kastets inn i stormens øye.

Bandets nesten nye trommis Håvard vet når han skal la basstrommepedalen dunke deg i taktfast og nådeløst magen, og hvilke øyeblikk som krever at settets fulle bredde tas i bruk for å drysse lekkert-perk-krydder over låtene.

«Splid» (2020) var også rogalendingenes første album med rabagasten Ivar Nikolaisen bak mikken. Denne gang viser rock-apostelen fra bibelbeltet i sørvest frem et større vokalt repertoar enn på forrige album, og hans andre band: Øl-, olje- og ordspillpunkerne The Good The Bad and The Zugly.

Som alltid, er gitarspillet helt porno når intensiteten i kveler-rocken skrus opp til 11. «Likvoke» er full av herlig riffing som kombinerer 80-tallets heavy metal med samme periodes alternative rock, typ Hüsker Dü og Dinosaur Jr. Men Bjarte Lund Rolland, Vidar Landa og Maciek Ofstad vet også å dryle ut noen overraskende skruballer.

«Døgeniktens kvad» innledes med banjodrevet bluesmetall. «Paranoia 297» har et riff som like gjerne kunne vært hamret ut av både The Stooges’ Ron Asheton og DumDum Boys’ Kjartan Kristiansen.

Kvelertak har gjennom fire album hatt en unik evne til å gjøre musikken lettere, men også rikere, gjennom bruken av durakkorder. Tittelsporet har en slik veldreid og velsmurt kropp, der refrenget detonerer minieksplosjoner av endorfiner inni hjernen.

Platas innertier, bauta og roseknopp er allikevel «Skoggangr»; et kort epos om karakteren Helmut von Botnlaus. Det starter med at en tysk nazisoldat sender ei 16 år gammel stuepike ut i «uløkka», og så skal jeg ikke avsløre resten av historien til avkommet – som flere av låttekstene er basert på. Men dette tekstuniverset er langt mer interessant og originalt enn hva man er vant med, av rock- og metalkonsepter.

«Skoggangr» er nok det nærmeste sekstetten har beveget seg pur pop. De fineste Thin Lizzy-, Van Halen- og The Who-vibber leder oss rett inn i et energisk fotballrefreng. At låten på tampen sklir over i en slags begravelsesmarsj, viser også en fin bredde i det emosjonelle spillerommet Kvelertak gir låtene sine.

Selv om riffene og vokalen er friske, og energien fortsatt suger meg inn, er det flere av låtene som ikke setter i ørene under første og andre runde på platetallerkenen. Låter som «Fedrekult» og «Svart september» klarer heller ikke å fascinere etter en rekke gjenhør.

«Morild» er en overraskende flat og uinteressant avslutning på et album som er godt gjennomarbeidet, med plenty av fiffige detaljer.

Kvelertak fortsetter trenden med å tilby en bred og innbydende meny, men denne gangen sluker jeg ikke hele måltidet. Samtidig er det noen knallerter her som garantert vil gi strekk i nakkemusklene, når «Ugla fra Rogaland» på ny skal ta sats ut fra scenekanten.