MOTORPSYCHO
Fredag 22. september 2023
Driv, SNN Scene
Det var overraskende glissent bare et kvarter før det smått legendariske trønderrockbandet Motorpsycho entret hovedscenen på Driv fredag kveld. Det viste seg fort at det halvfulle lokalet likevel skulle få full valuta for sine kroner, og vel så det.
Det er mye man kan si om Motorpsycho, men man kan ikke påstå at de ikke er blant landets mest produktive band. Siden debuten i 1991 har de kommet med så mange utgivelser at det på dette tidspunktet nesten bare blir teit å prøve å holde tellingen.
I år bikket de i hvert fall sin 27. albumutgivelse – og da har jeg ikke regnet inn det fullstendig vanvittige antallet EP-er, live- og samlealbum, samt diverse andre samarbeidsprosjekter de har deltatt i. Inkluderer man disse, snakker vi nok om litt i underkant av 70 utgivelser. Pluss nesten 40 singler.
Man vet aldri helt hva man får når det gjelder Motorpsycho, både på godt og vondt. Man kan eksempelvis bare se på deres to siste utgivelser, hvor fjorårets album, «Ancient Astronauts» viser trønderne fra en litt mørkere side – med utsvevende instrumentaldroning i hittil ukjente lydlandskap, avbrutt av spinnville prog-partier som varer inn i evigheten – og årets utgivelse «Yay!» er en noe lystigere affære, med overraskende normal lengde på låtene, hvor lydbildet for det meste pyntes opp av kassegitarer og håndperkusjon, samt en utrolig forseggjort vokalproduksjon.
På Driv fikk man litt av begge sidene, men den største positive overraskelsen var den overveldende mengden gamle – og gjerne obskure – klassikere, som var plukket fram for anledningen.
Her snakker vi alt fra åpnings- og avslutningslåtene fra «Timothy’s Monster», henholdsvis «Feel» og «Kill Some Day» – via låter fra absolutt hele katalogen, inkludert «The Tussler» og EP-en «The Nerve Tattoo», til ting fra nyere album, som «The Tower» og «Kingdom of Oblivion».
De spilte riktignok en håndfull låter fra «Yay!», men ikke i spesielt akustiske versjoner. Et solid høydepunkt her var da «Cold and Bored» nesten umerkelig gled inn i den 23 år gamle «Whip that Ghost». Det ble med andre ord mimrefest fra absolutt hele katalogen.
Det er ikke bare antall utgivelser som er imponerende med dette bandet. Siden tromsøværingen Håkon Gebhardt forlot bandet i 2005 etter 14 års tjeneste, har bandet vært gjennom flere trommiser.
Etter at Tomas Järmyr ga seg tidligere i år, ser det ut til at grunnleggerne Bent Sæther og Hans Magnus Ryan har valgt å fortsette som «duo» med innleide musikere inntil videre. Denne gangen var det Olaf Olsen (Bigbang) som hadde fått trommisjobben, og det er slettes ikke et dårlig valg. Som alltid (i hvert fall de siste 10 årene) var også Dungen-gitarist Reine Fiske med å løfte lydbildet ytterligere et par hakk, noe jeg håper de fortsetter med fremover.
Det er som liveband at Motorpsycho alltid har skint på sitt sterkeste, og selv har jeg en tendens til å like Motorpsycho best på sitt absolutt særeste og minst tilgjengelige – gjerne med 20 minutter lange og syrete improvisasjonspartier, og aller helst med ryggen mot publikum.
Selv om det ble en sunn dose av dette også, var det et tidvis utadvendt Motorpsycho som besøkte Driv, og trolig det nærmeste man kalle et publikumsfrieri til gammelfansen fra denne leiren.
Det finnes en gammel vits om at Motorpsycho gjerne bruker fire timer på å spille tre sanger, noe som er morsomt fordi det nesten ikke er en underdrivelse.
Denne kvelden ble det plass til 18 låter på knapt to og en halv time, inkludert noen coverlåter som ekstranummer. Vi snakker altså nesten Bruce Springsteen-lengde her, men jeg tviler på at noen kjedet seg mer enn 10–20 sekunder, og da snakker vi sammenlagt. Jeg kunne i hvert fall godt orket minst én time til.