Obs! Scroll ned til bunnen av artikkelen for å lytte til samtlige fem album.

BANDITOS «Right On» (Egghunt Records)

Ståpels! Makspuls! Ingenting slår følelsen idet kroppen får rocksjokk, og overtenningen er et faktum.

Åpningssporet «Time Wasted» er som ei bøtte vann rett i fleisen, før man plutselig er på vei ned tømmerrenna i maksfart. Og Banditos holder energinivået oppe gjennom samtlige 10 låter.

På album nummer tre leverer kvintetten fra Birmimgham, Alabama rock som gjør deg solbrent, tørst og lysten på en rampestrek eller to.

Denne hårete gjengen har mange kort på hånden, og låner flittig fra de beste scenene og epokene av pophistorien. Det spenner fra spenstige Motown-takter til bælfeit countryrock, og fra brennhet, floorstompin' gospelblues til Springsteensk storbandrock.

Trumfen i stokken av banditter er Mary Beth Richardson. Hun synger så rått, og samtidig så klokkerent, med soul- og countryknekk attåt. Richardsons stemme gjør vinter om til vår. Balladene blir ekstra inderlige, og rockerne får ekstra mye vind rundt ørene når hun slår «hårtørkeren» på maks.

Så hvorfor vandrer denne gjengen i relativ obskuritet langs fortauene i sin adopterte hjemby Nashville? De blåser jo brillene av all den derre blodfattige indie-wannabe-ismen mange kaller rock nå om dagen. Jeg vettafaen, så det er viktig å bare nyte showet så lenge det er på veien. Spill høyt!

ABRONIA «Map of Dawn»

Noen ganger vil man skru helt, heeeeelt av. Bare «psyke» helt ut, rett og slett.

Da er det deilig med band der musikken ikke høres ut som om den laget på den trauste landjorda, men på bærtur langt ute i kosmos.

Her må vi si at Abronia leverer big time. Det er dårlig med catchy refrenger og dansbare beats på Portland-sekstettens ferske album. «Map of Dawn» består derimot av syv låter der samtlige er som å sveve ut i en kortfilm.

Dette er musikk for når klokka har passert midnatt, så det er fargene som fanges av måneskinnet som maler fram disse melodiene. Stemningen settes, og mystikken skapes, i skjæringspunktet mellom klangsterke gitarer og myk lap steel. Tungt slagverk drar det rytmiske møllehjulet rundt, mens en villstyrig saksofon bidrar med uforutsigbar galskap.

På toppen messer vokalist Keelin Mayer, med røst så dyp og autoritær røst at hun kunne vært den ukjente søsteren til Nico og Grace Slick. Mektige greier, dette.

CAROLINE SPENCE «True North» (Rounder Records)

Hun ga ut en perlerad av et album i «Mint Condition» for tre år siden. Nå er Caroline Spence endelig tilbake, og denne gangen har hun en vel så fin samling låter i bagasjerommet.

Dama fra tjukkeste Virginia snurrer melodiene rundt fingrene – fingre som åpenbart har en sjeldent god feeling for americana og rock. Spences åpenbare styrker er hennes fininnstilte pop-øre, koblet med evnen til å lage låter som stikker seg rett inn i lytterens hjerte. Her er det plenty av refrenger å synge med på, og lekre arrangementer å trampe takta sammen med.

Tekstene er enkle og direkte, med smarte og treffende beskrivelser av kjærlighetens rus, påfølgende nedturer, og alle de grå hverdagene innimellom.

Caroline Spence beveger seg fram og tilbake langs aksen mellom Lucinda Williams, Margo Price og Kacey Musgraves. Hun tramper aldri rundt i hestemøkka, men faller heller aldri for fristelsen til å spjåke seg ut. Låtene er sterke nok uten glitrende staffasje eller påtatt alt-country-skeivhet.

CADAVER COILS «Offerings of Rapture and Decay» (Rat King Records)

Aaaah, ingen helg kan være komplett uten litt styggedom i monitor. Og Cadaver Coils fra Athen leverer et perfekt lydspor når man bytter ut sol med kjeller.

Dette er musikk som ikke hører hjemme på Akropolis’ høyde, men snarere i irrgangene av Nekropolis. Gjennom 37 minutter tilbyr ikke Cadaver Coils noen nødutgang, så det er bare å holde pusten og la kaskadene av trommer, gitar og vredeshyl harve over deg.

Dette er et band jeg ikke engang er sikker på at er et band. Muligens er det bare én fyr som står bak all denne herlige hurlumheien, da info om denne utgivelsen er like utilgjengelig som en fast track forbi passkøa.

Det vi faktisk vet, er at dette er Cadaver Coils’ debutplate. At vi hører hvor rasende bra den er, er jo selvsagt langt mer vesentlig. Her serves nemlig death metal av prima kvalitet.

Cadaver Coils buker den beste dødsmetallen skapt i Sverige og England i overgangen mellom 80- og 90-tallet som basis. Vår nye greske venn (er?) setter så spaden i den råtne jorda, og kaster lag på lag av årgangs-doom på toppen av kistelokket. Sjelden har dårlig stemning vært så bra. Jeg sier ja takk til litt doom og fordervelse.

MAVIS STAPLES & LEVON HELM «Carry Me Home» (Anti Records)

Hvor bra kan musikk egentlig bli? Hvor mye melodi, groove og kjærlighet kan man stappe inn i en låt – og samtidig unngå at folk blir stappmette, men holder seg oppe på tærne?

De spurte neppe hverandre disse spørsmålene, Mavis Staples og Levon Helm, under planlegginga av denne liveinnspillinga fra 2011 (året før Helm dessverre gikk bort) som nå endelig «ser lyset».

Jeg ser uansett ikke for meg at musikk kan spre mer glede enn dette opptaket. Vi hører en gjeng toppmusikere som leker seg sammen – uten at noen av bandmedlemmene blir stående å stange i sitt eget lille, solohjørne av lekegrinda. Den gamle The Band-trommisen Levon Helm er nemlig en, eh … bandleder som sørger for at alle «spiller hverandre gode» som det heter i fotballen.

Viktigst av alt: De spiller låtene gode. Her vris hver eneste milliliter med saft ut av melodiene. Klassikere av The Staple Singers, Bob Dylan, Curtis Mayfield, Mississippi Fred McDowell og flere får nytt liv idet de «rockes» i krybba til Mavis og Levon.

I front av den sprelske musikantbuketten hører vi den tilsynelatende udødelige Mavis Staples. Gospelens førstedame leverer nok en gang så bra, med mikrofon i hånd, at bakken rister og lynet slår ned.

På «Carry Me Home» fyller Mavis og Levon gryta med blues, country, soul og funk – og viser hvorfor folk fortsatt hungrer etter musikalsk føde artistene legger sine hjerter og sjel i.