– Du blir plassert på en øde øy og får bare med deg ei plate.– Den grei, for jeg tar tvert «No Other» av Gene Clark.
– Åh! Denne kunne jeg snakket om i mange dager, uten tilførsel mat og drikke. Ei av verdens aller beste plater, noensinne. Nå må jeg skjerpe meg, ikke snakke i munnen din. Fortell! Fortell!– Hehe. Men skiva er jo helt fantastisk! Det er jo noe at det ypperste som er gitt ut innenfor kunstformen musikkalbum, og for meg er den en slags mal for hvordan et album skal være. Jeg hadde en sånn «WOW!»-opplevelse første gangen jeg hørte den.
– Husker du når og hvor?– Ja, jeg var vel i midten av tjueårene, og på et utested hørte jeg noen som spilte låten «Strength of Strings»…
– Beste låten på plata!– Hehe. Ja, den er episk. Men etter dette kjøpte jeg hele plata, og det var et skikkelig sjokk. Jeg trodde ikke det gikk an å lage musikk på den måten, og jeg var lamslått. Jeg blir aldri ferdig med den, som passer bra på en øde øy, for jeg finner stadig nye ting i den. Den er så variert og rart sammensatt, samtidig som alt henger elegant sammen.– Jeg finner noe nytt i den hele tiden! Så satte jeg meg etter hvert inn i denne fyren, og oppdaget at han spilte i The Byrds og greier. Men der ble han etter hvert bare satt til å spille tamburin og sånn, leste jeg. Ganske sjukt.
– Nja… han skrev jo alle de første selvskrevne hitene deres, men så ble McGuinn sjalu, og siden Gene hadde flyskrekk, begynte han å booke dem frem og tilbake fra øst- til vestkysten, for å plage Gene, så han til slutt knakk sammen og trakk seg ut. Stakkars Gene!– Jajaja, det har du rett i. Han skrev jo «Eight Miles High» og greier.
– Nettopp! Men tenk for en gjeng genier som var innom det bandet. Gene Clark. Roger McGuinn. Chris Hillman. David Crosby. Gram Parsons. Gud hjelpe dem. Hvordan tror du, som er musiker, det ville vært å spille i The Byrds?– Åh, herregud. Det er litt av en gjeng, ja. Nei, altså, i et band går det rett og slett ikke om det er for mange genier som skal mene for mye. Noen må godta at de spiller andrefiolin, eller at de digger å lage kule bassriff til andres låter. Hvis alle skal bestemme, går det bare til helvete.
– Amen! Og som det også gjorde med The Byrds. Synes for øvrig at man aldri må glemme å minne folk på om at bandet på et tidspunkt hadde en trommis som heter Gene Parsons. Han døde jo i 1991, så du rakk neppe å se ham live. Hva er det aller beste du noen gang har sett live?– Oi. Det er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg må bare si det første som datt i hodet mitt, når du nå spurte, og det blir The National i Oslo, på Rockefeller, for en god del år tilbake. Det var helt fantastisk, og jeg synes bare de er et kanonband. Ja, akkurat nå sier jeg den.
– Kult! Da var jeg også der! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på?– «Like a Rolling Stone» av Dylan. Det er jo et vanskelig spørsmål, når man bare skal si én låt, og det kunne selvsagt fort vært flere andre, men akkurat denne tar jeg av flere grunner. Det ene er jo at låten er så historisk og bra i seg selv, både tekst og melodi.– Men låten representerer også et skifte, en ny generasjon og en eksplosjon få andre enkeltlåter kan hamle opp med. Også synes jeg den er noe å strekke seg etter, som musiker.
– At den er, ja! Her kan de fleste pådra seg en stygg strekk. Du får med deg én ting til på øya. Hva velger du?– Det mest åpenbare ville vært fiskestang, eller noe for å overleve med, men jeg satser på at dette går greit. Et problem jeg har er mangelen på tid, jeg føler at jeg aldri har nok tid til å gjøre alt jeg brenner for, så der ute på den øde øya skulle den biten løse seg. Derfor tar jeg med meg penn og papir, så skal jeg få skrevet, ikke bare ei bok, men en trilogi. For hånd!
– Perfekt! Også slipper du å bli avbrutt av undertegnede hele tiden. Sorry, du pådro meg Gene Clark-tourettes!
