IGGY POP «Every Loser» (Atlantic/Warner)
Jeg leste nylig et ti år gammelt intervju med hele rockens gudfar, der han snakket om tilblivelsen av låten «Repo Man», en låt spesialbestilt og -skrevet til Alex Cox-filmen med samme navn. Iggy bodde da i et umøblert kollektiv i L.A., var uten platekontrakt, uten penger og helt på felgen mentalt og somatisk. Året var 1983, og han beskrev denne ene jobben, at noen i det hele tatt ønsket hans musikalske tjenester, som en gudegitt gave.
Hadde noen på dette tidspunktet sagt at Iggy skulle være alive and kicking i 2023, og attpåtil befinne seg øverst på festivalplakater verden over, med soloalbum nummer 19 (i 83 hadde han sluppet seks av dem), ville det gitt gode odds. Han er det eneste originalmedlemmet fra legendariske og toneangivende The Stooges som fortsatt lever. Så det er stort, dette. Og ubegripelig. På mange måter.
Nå har Iggy aldri roet ned, og etter David Bowie – for tredje gang – berget karrieren og økonomien hans med comebackskiva «Blah Blah Blah» (1986), har han kunnet nyte en stadig mer etablert status i rocken. Til og med The Stooges fikk oppleve gjenforening, og sågar induksjon i Rock and Roll Hall of Fame (at ikke Iggy alene har fått en anerkjennelse fra den kanten er smått utrolig).
Og nå er han her igjen, i sitt 76. leveår, med ny studioskive og – igjen – med en haug celebre gjesteartister. Det er selvsagt veldig, veldig kult. Produsent Andrew Watt måtte jeg google, men han er, sin unge alder til tross (32) en merittert mann, selv om mye av det han før har jobbet med er et stykke unna det man normalt assosierer med Iggy (Miley Cyrus, Justin Bieber og Ed Sheeran, men også Elton John og Ozzy), men skiva synes jeg låter ganske kult, ikke minst klarer han å gi de rolige låtene bra med luft og ditto kvasse kanter når det drar seg til og volum og tempo skrus opp.
Navnene i et fast backingband fra L.A. får det heller ikke til å bruse nevneverdig hos undertegnede, selv om trommis Chad Smith og gitarist og keys-mann Josh Klinghoffer (begge fra Red Hot Chili Peppers) selvsagt kan sine ting, mens det er mer gledelig at bassist og Guns ‘N Roses-medlem Duff McKagan gjenforenes med sitt store idol (som i lag med Slash bidro godt på Iggys «Brick by Brick» i 1991).
Her det verdt å nevne at Duff, som jeg fortsatt tenker på som en ungfole sammen med Iggy, faktisk fyller 60 om litt over et år.
Ellers er det Dave Navarro, Chris Chaney og Eric Avery fra Jane’s Addiction, Stone Gossard fra Pearl Jam, og trommisene Travis Barker (Blink 182) og nylig avdøde Taylor Hawkins fra FooFighters. Hva man enn måtte mene om de respektive bandene de kommer fra, er det unektelig en celeber gjeng med solid fartstid langt oppe i rockens næringskjede. Og det er i grunn ikke så rart. Iggy er jo «the last of the one and onlys» (som samarbeidspartner Josh Homme kalte ham da de samarbeidet på «Post Pop Depression» i 2016).
Første singel ut var det knallharde åpningssporet «Frenzy», som ikke er en cover av Screamin’ Jay Hawkins, men en særs bråkete punkrocklåt, der Iggy halvt koketterer og halvt selvironisk utbasunerer at han fortsatt er kongen på haugen. Samme i selvforklarende «Neo Punk». Med tekstlinjer som «Got a dick and 2 balls, that's more than you all» og «I'm a mini thug, I'm all jacked up on drugs/ Emotionally, I'm a celebrity/ I don't have to sing, I got publishing, I'm a neo punk» later han til å ha det moro, men disse låtene oppleves likevel litt påtatte og masete.
Iggy er jo punkens gudfar, og trenger ikke bevise det overhodet. Han prøvde allerede på «Instinct» (1988) å vise hvor metal-skapet skulle stå, og på den enormt låtsvake «Beat’em Up» (2001), og det redselsfulle The Stooges-comebacket «The Weirdness» (2007) bikket det helt over i parodien. Litt mer vellykket var det på «Skull Ring» (2003), men alle som har sett ham live vet jo at Han Far i dette formatet er alt annet enn dustete.
Han er jo inkarnasjonen av alt det rock’n’roll handler om. Derfor blir det også feil når han skal være crooner (jeg har aldri likt når han skal synge med overdreven og påtatt vibrato) og lage plater på fransk («Préliminaires» fra 2009 eller på oppfølgeren «Après» fra 2012, der vi blant annet ble «beriket» av en cover av The Beatles’ «Michelle»).
Da er det bedre når han slapper av i begge ender av skalaen, som på den ferske andresingelen «Strung Out Johnny», den siste min absolutte favoritt fra skiva, og et par som traller av gårde i samme leia («New Atlantis» og til dels «New Morning»). Så er det jo uansett kult bare å høre Stemmen med stor S, en røst fra en annen tid som er ønsket til gjesteopptredener over hele fjøla, på begge sider av Atlanteren, og der det later til at Iggy ikke har en halv kritisk tanke om hva han skal si ja eller nei til.
«Every Loser» er, i likhet med det aller meste han har gitt de siste 30 + årene, relativt forglemmelig, en skjebne han også deler med navn som Neil Young og Bruce Springsteen, men det fine med Iggy er, i motsetning til de ovennevnte, at det ikke føles som noe tap heller. Det er liksom bare sånn det er. Dessuten er konsertene hans alltid ei gryte med det beste fra The Stooges og solokarrieren, ispedd et par låter fra siste album. Han vet hva fansen forventer fra en scene.
Og nå skal han ut på veien igjen, der den herjede kroppen hans på nytt skal dra til seg berettiget oppmerksomhet fra nye og gamle fans. Så jeg elsker at han fortsatt spiller inn skiver (han er, tross alt, 4 år eldre enn det hans gamle helt Johnny Cash var da han døde) og legger ut på veien. Det er både fysiologisk, medisinsk og kulturelt ubegripelig, men akk så rørende. Svak firer (for gammelt vennskaps skyld).