En gammel helt hylles av kritikerroste ringrever.
Et flunkende nytt band skremmer livskiten av sine omgivelser.
En sakral og forførerisk duo skrur på sjarmen.
En veteran forenes med en gammel feleflamme.
Og i Canada forenes kylling og katt som om det var verdens mest naturlige ting.
Dette er Egon Holstads fem utvalgte og rykende ferske fonogrammer for helga.
Spilleliste (Spotify) ved hver skive. Tidal-lister nederst i saken.
SON VOLT «Day of the Doug» (Transmit Sounds)
Dette er ei skive jeg har ventet lenge på, for den er noe så sjeldent som et konseptalbum som virker dritbra, i seg selv en liten sensasjon, men det er altså bare på grunn av det teoretiske utgangspunktet.
Når et av de beste bandene de siste 25 årene bestemmer seg for å hylle en av de mest uforlignelige og, med rette, myteomspunne texanere som har tatt i en mikrofon, er det i seg selv prisverdig.
Son Volt har rett og slett spilt inn et helt album der de hyller låtskriveren, entertaineren, myten, legenden og den enorme personligheten – enn si tilstanden – Doug Sahm, en kombo det altså bare på papiret lukter krutt av.
Sahm er vanskelig å beskrive kort. Her på berget er han mest kjent via den litt cheesy låten «Meet Me in Stockholm» med sitt band Sir Douglas Quintet, men han er så mye, mye mer enn det.
I vinter så jeg den enestående dokumentaren «Sir Doug and the Genuine Texas Cosmic Groove» av Joe Nick Patoski, under den flotte Halden Internasjonale Musikkfilm-Festival, der Patoski selv avsluttet sin innledning til filmen med å si «Enjoy this movie about the coolest cat who ever came out of the state of Texas», en påstand det er vanskelig å motsi.
Når da en av de beste låtskriverne innen det utvidede americanabegrepet de siste 35 årene, Jay Farrar, tar med seg sitt Son Volt til utelukkende å hylle 12 av Sahms låter, er det ei skive man smiler bredt av før stiften har truffet rillene.
Det låter da også helt ace. Farrar, en av mine favorittvokalister innen dette segmentet, kler låtene til Sahm aldeles ypperlig, noe han jo demonstrerte til fulle allerede da Uncle Tupelo gjorde «Give Back the Key to My Heart» på deres svanesang «Anydyne» (1993), attpåtil med Sahm på gjestevokal sammen med Farrar.
Her velter perlene ut, og arrangementene er strålende og kledelige til låtenes iboende kvaliteter. Særlig «Sometimes You’ve Got to Stop Chasing Rainbows» tindrer klarest. Så vil det alltid «mangle» noen låter på et slikt prosjekt, og særlig fra en katalog som er så himla omfattende (Sahm var vilt produktiv).
Personlig skulle jeg gjerne hatt med garasjerockeren «She's About a Mover» og «Stoned Faces Don’t Lie», en låt som er en av verdens beste hver gang man hører den, men den droppet de muligens siden no depression-vennene i Bottle Rockets gjorde den på sin tilsvarende tribute-LP «Songs of Sahm» i 2002.
Uansett: Dette møtet mellom Farrar og Sahm er både rørende, utsøkt utført og eminent, og liker man én av de involverte partene, vil den gå rett hjem.
MOTORBIKE «Motorbike» (Feel It Records)
Ah! En debutant! Og de spiller energisk rock’n’roll, som om de er i midten av trettiårene og aldri har gjort annet. Kvintetten (perk/trommer, bass, vokal og to gitarer) forsøker – takk og lov – ikke å finne opp kruttet, men har heller smurt sammen en 26-minutters rakett av et rock’n’roll-album jeg ville ha gjettet på at var australsk, basert på sounden, om jeg ikke visste bedre.
Motorbike er, sitt noe fantasiløse bandnavn til tross (navnet, og bandet, ble visstnok unnfanget som idé etter at produsent Jerome Westerkamp tippet på moped), et forrykende, skittent og høyenergisk rockband som spiller rock slik den skal gjalle fra kjellerlokaler med elendige HMS-fasiliteter; der svette, sigg og gammel øldunst siver ut av veggene. De høres forfriskende usunne ut. Det lages for lite slikt som dette for tiden.
De er ikke ulike CIVIC (som har laget et av årets album) og slekter også på gudfedrene i Radio Birdman, og slikt blir det jo fest av. De er likevel amerikanske, fra Cincinnati, Ohio, en by som også har skjenket verden orkestre som The Afghan Whigs og Wussy, og her gir de byen nok et å være stolt av.
Den nærmeste assosiasjonen jeg føler, i hvert fall fra deres eget hjemland, er The Men, og da bør jo alle bjeller ringe høyt og truende (på en kul måte). Det er så jævla stas når slikt som dette bare popper ut av intet. Hard rock man ikke har lyst til at skal stoppe, og som aldri blir høy nok. Måtte man få dem til et nært kjellerlokale sporenstreks, for hvis ikke dette er bra live, skjønner jeg absolutt ingenting.
LIGHTNING DUST «Nostalgia Killer» (Western Vinyl)
Sjette album ut fra denne superbe duoen fra Canada, som begynte som en spin off fra de adskillig større og mer hardtslående Black Mountain. Lightning Dust var sideprosjektet der den kvinnelige vokalisten Amber Webber og hennes makker, bandkollega og kjæreste Joshua Wells, fikk mer utløp for sine myke og melodiøse sider enn hos moderskipet.
Amber Webbers forføreriske og sexy stemme kan gi assosiasjoner til både Mazzy Star og Cowboy Junkies, men det låter like fullt særegent og unikt, og der bruken av synth og elektroniske element skiller dem kraftig fra de ovennevnte.
Til slutt brøt de helt med Black Mountain, og gikk all in på Lightning Dust, noe som bare gjorde skivene deres enda raffere. Femteskiva, «Spectre», hadde jeg selv på pallplass for plateåret 2019.
Dessverre ble det slutt mellom bandets to grunnleggere og musikalske partnere, men etter noen års pause har de funnet sammen igjen, om ikke som par, så i hvert fall som musikalsk konstellasjon. De ble heldigvis enige om å begrave den emosjonelle stridsøksen seg imellom, for å kunne videreutvikle og fortsette sammen som band. Tommelen opp for dét.
De er også seg selv like. Musikken er fortsatt hypnotiserende, storslått, sakral, avhengighetsdannende og vakker. Enten/eller-faktoren her er Ambers vibrato i stemmen. Liker man den, er man solgt. Guuud, så solgt jeg er.
JOHN MELLENCAMP «Orpheus Descending» (Republic Records)
Dette er hans 25. studioalbum. Wow. Grattis, John! Ved forrige korsvei, fjorårets «Strictly a One-Eyed Jack», samarbeidet Mellencamp med Springsteen, en musikalsk parkonstellasjon det på papiret luktet svidd av, men som ikke avstedkom noe mer enn nettopp en god idé.
Hadde de gjort det i 1988, ville det kanskje blitt en klassiker, men å ha sjefen med seg på plate i 2022 er dessverre ingen garanti for gull. At han i tillegg har hatt et slags fattigmanns-Brooze over seg, gjorde bare valget rarere. Ironisk nok synes jeg Mellers har gitt ut flere bra skiver enn sjefen selv de siste 30 årene, men dét er en annen sak.
Nu vel, da ovennevnte skive ble sluppet, var det fem år siden sist, så her har han åpenbart følt for å reise kjerringa kjapt, og for kjennere av Mellers, er det en sann glede å se og høre at han nå er gjenforent med sin gamle våpendrager, Lisa Germano, som er tilbake på fiolin, og minner fra den framifrå skiva «Big Daddy» (1989) rinner en i hu.
Han er i det særs personlige hjørnet denne gangen (hør særlig åpningssporet «Hey God») og selv om stemmen hans ikke holder det samme registeret som før, er den ru og nesten waitsske vokalen kul å høre på.
Han er for øvrig avbildet med en sigarett i munnvikene på alle pressebildene, som muligens det mest rampete og punkrock-oppviglerske som skjer i musikken 2023. La også dette være en oppfordring til å høre på den underkjente skiva «Freedom’s Road» (2007). Jeg liker Mellencamp.
KITTY & THE ROOSTER «Ain’t Pussyfootin’ Around» (K & R Records)
Nok en canadisk duo, men her snakker vi ikke om sakrale stemninger og nedpå toner, men heller frekk surfrock og rockabilly, som om Wanda Jackson og Brian Setzer skulle forsøkt å imponere hverandre på et nachspiel etter å ha spist seg stappmett på kylling servert av chef Hasil Adkins, mens Lux Interior og Poison Ivy lå i et hjørne og klinte. Føy til en liten dose doo-wop og litt sen 60’s-soul, og du skjønner greia.
De er fra Vancouver, og flankeres av fotografen og kunstneren Jodie Ponto på stående cocktail-drum kit, og Noah Walker på eminent og twangy strømgitar (han er for øvrig helt eksepsjonell). Jeg tror dette er deres andre fullengder, men er usikker. Det er heller ikke så nøye.
Det som er nøye er at låtene spruter av energi, godt humør og sommer, og de to veksler på å synge og backe hverandre. Og man kødder ikke med noen som inviterer til country-porno-party, eller utfordrer til dick roulette, hva nå enn de aktivitetene er for noe. Skummelt er det i hvert fall.
Med deres temmelig ehhh … spesielle utseende, og med tanke på at de bare er to, og på toppen av det hele spiller så vilt fengende og bra musikk, burde de være en våt drøm for festivaler verden rundt. Bra for kvinneandelen er de også. En nobrainer, dette. Bare få dem over hit pronto.