LYDSYN «Lydsyn» (Bad Afro)
Han er ei rastløs sjel av en artist, som later til å ønske seg fortløpende videre hele tiden, den godeste Uffe Lorenzen. Etter å ha frontet Baby Woodrose Under sitt alias Lorenzo Woodrose, et av Nordens aller beste og mest produktive rock’n’roll-band i en femtenårsperiode, fikk han en noe uventet braksuksess med det danskspråklige syrebandet Spids Nøgenhat.
Her kunne han surfet videre på både kritiker- og salgssuksessen (skiva «Kommer med fred» fra 2013 er trykket i 10–11 opplag på vinyl og later til å selge inn i evigheten), men i stedet tok han det hele ned og gikk solo, nå under eget navn. De tre danskspråklige soloplatene hans er mer konvensjonelle og med et mer akustisk preg, og er alle strålende album. Turneene på disse ble stort sett gjort solo, kun bevæpnet med en elektrisk tolvstrenger, og hørtes ut som ei krysning av Roky Erickson og Billy Bragg, der låtene ble ledsaget av historier og skåblikksbetraktninger.
Pandemien ble et hardt slag for vår danske venn, betydelig utkrystallisert via sosiale medier, der han la ut sin frustrasjon for både generell nedstenging og kulturell dødtid. Hans interne kamp med indre demoner ble også servert filterløse og velskrevne til omverdenen, der en frustrasjon over både mangelen på å spille gigs og en generell misantropi ble ufiltrert meddelt.
Midt oppi dette begynte prosjektet Lydsyn å ta til. Med våpendrager og bassist Palle Demant (fra The Sledge, og samme mann som regisserte den glitrende Uffe-dokumentaren «Born to Lose» fra 2015) og trommis Jens Eyde fikk vi fjor to oppsiktsvekkende kule singler, før den tredje ble sluppet tidligere i år, etterfulgt av annonsering av fullt album, selvsagt utgitt av Uffes faste label Bad Afro, énmannslabelen drevet av rockfilantropen Lars Krogh.
Alle tre singlene er selvsagt med på debutskiva, som slippes i dag, men den starter med en knallert som minner om, særlig i åpningsbrekket, Baby Woodroses undergrunnsklassiker «Honeydripper». Han fortsetter på morsmålet sitt, og nå er kraftverket fyrt opp på elleve, der et tungt komp ledsages av Uffes ville gitarer og hans skarpe, ru og mektige vokal.
«Din krop er et fengsel, men din sjæl vil ha’ rock’n’roll!», skriker han ut i refrenget, som et zen-religiøst anthem, og det høres ut som han skviser både hjertet og hjernen ut mellom alle de blytunge ladningene av fuzz. Av hans foregående prosjekt er det mest av alt Baby Woodrose det minner om, men der sistnevnte alltid hadde kaskader av psychedelia som konstant klasket i veggene, er det nå et mer konvensjonelt rock’n’roll-uttrykk, med særlige vink til den rocken vi fra før kjenner fra Blue Cheer, Grand Funk Railroad og uunngåelige The Jimi Hendrix Experience. «Kat set kat» åpnes sågar som en seig «Hells Bells»-bastard.
Låtskrivingen er noe Uffe alltid har hatt solid dreis på, og her stråler perlene om kapp, og der særlig A-sida har de mest umiddelbare og catchy låtene. Duetten med kjæresten i «To syke skud» er helt vanvittig bra (har også kommet på digital singel), mens coverversjonen av danske Splasks «Hymne til kroppen» er en kraftig videreforedling av 1978-funkrock-originalen, hvor særlig Uffes gitarer gir den mer ehhh … kuk, sånn for å holde meg til kroppslige bilder, og for å forvirre eventuelle danske lesere. Danmark og kuk slutter liksom aldri å være morsomt.
Det er mye mentalt slagg som skal ut her, og tekstene hans dras mellom håp og fortvilelse, om darkness fra rennesteinen og brune Köben-kneiper, til selvransakende grubling. Når han skriker om livet som et selvmord i slo motion (kanskje et vink til Ricochets’ «Slo Mo Suicide», de ga jo, tross alt, ut en singel på Bad Afro?), betviler man ikke hans observasjon. Dette er blodig alvor. Nå skal den faens pandemiklaustrofobien ut og vekk, med fuzztung rock som forbrenningsovn.
Skiva låter for øvrig helt fantastisk, nennsomt skrudd sammen av Flemming Rasmussen (Metallica, Sort Sol, Morbid Angel, Mew, Blind Guardian m.m.) i velrenommerte Sweet Silence studio i København. Rytmeseksjonen pumper låtene fremover, som ei tung evighetskvern, mens Uffes stemme og gitar tar mest plass, som seg hør og bør (han høres ut som Fred Cole med et ekstra sett lunger, og gitarspillet hans er så komplekst, og samtidig så superbt riffbasert, at det høres ut som minst tre, fire stykk er i sving).
Skiva høres dessuten veldig live ut. Rasmussen har beholdt det litt uflidde, direkte og spontane som alle Uffes prosjekt alltid har levert i stort monn fra scenen. Nå er de bare å få dem ut på en lang turné, der man får krysse fingrene for at de ender på norske klubb- og/eller festivalscener i 2023.