Lytt til ukas spilleliste i bunnen av artikkelen.
De spilte den fineste gubberock leeeenge for det ble hipt på P3 og Bylarm. De blir jevnlig applaudert, og brukt som kulturhistorisk referansepunkt, av musikkpressens fineste.
Vel, sannheten er strengt tatt det motsatte. Det er derfor på høy tid med en aldri så liten hyllest av «baronene av boogie»: Canned Heat. Ikke fordi trommis Adolfo de la Parra ga ut ei slapp plate under Canned Heat-navnet for et par uker siden. Fordi denne gjengen hører hjemme i toppsjiktet innen både bluesen og rocken – og fortjener oppmerksomhet deretter.
Canned Heat var åpenbart et band, men historien handler om to personer. To raringer med svært forskjellige fremtoninger og talenter.
Bob «The Bear» Hite var, som kallenavnet avslører, en røslig kar. Hite hadde en aura verdig en bereist sjøulk av typen som er verdensmester i øldrikking. Men unge Bob var i utgangspunktet en liten nørd. Hans altoppslukende hobby var å samle på, og bytte, gamle blues-singler.
Den lynende intelligente Alan Wilson var ekte nørd. Som diplomstudent i musikk ble Wilson tildelt et stipend, som han i stor grad brukte til å grave seg dypt ned i blueshistorien. Kallenavnet «The Blind Owl» låt definitivt ikke like kult som «The Bear», men så nådeløs var verden for bebrillede guttepjokker en gang i tida. Han fant heldigvis frem til både mikken og gitarstrengene, selv om synet var såpass dårlig at Wilson sleit med å kjøre opp til bilsertifikatet.
Da Bjørnen og den blinde ugla møtte hverandre, endte deres felles lidenskap i at de startet band sammen. Bandnavnet var, passende nok, stjålet fra en låt bluespioneren Tommy Johnson komponerte på 1920-tallet.
Det hørbare skillet mellom Hite og Wilson er helt unikt, i bandsammenheng. Hite sin bredbeinte brumling sto i rak kontrakt til Wilsons lyse, rene røst – en stemme milevis unna alt annet innen den barske bluesrocken.
Sjøulken og sølvgutten gjorde nok lurt i å synge hver sine låter, da rene duetter raskt kunne ha blitt en snodig affære. Musikalsk hadde uansett Canned Heat en tydelig signatur, selv om de på sett og vis var et hyllestband der Hite og Wilsons gamle blueshelter sto for en betydelig del av DNA-et.
Canned Heat fulgte ikke de musikalske trendene i hippie-æraen på tampen av 60-tallet. Den svette og uflidde gjengen hadde ingenting til overs for pompøse kostymer og svulstige konsepter. De var et band skapt for kneipene hvor arbeidsfolket samlet seg etter lange, tunge skift.
«The Bear» var mer interessert i å synge om kvinnfolk som var harde både flaska og pulveret, enn å lire av seg noe slags søkt og introvert narkobabbel. Nå må ikke dette misforstås med at bandmedlemmene på noen som helst måte var avholdsfolk. Dødsfallene til både Hite og Wilson skjedde etter bruk av substanser de fleste av oss aldr putter i kroppen.
Og det er definitivt en psykedelisk komponent i Canned Heat, som løfter bandet over boogierockens kjøtt-og-potet-artister. Gjengen fra L.A. traff, i motsetning til mange andre – tør vi si det… hvite bluesdisipler – kjernen i bluesmusikken: Denne transeliknende tilstanden, der all smerte bearbeides og transformeres til en god følelse. Hør bare «On the Road Again» eller «My Time Ain’t Long».
Canned Heat delte enkelte ideer med de mer trendy banda, da ungdomsopprør og seksuell revolusjon snudde USA og Vesten for øvrig på hodet. Men bandet ble mer av et sideshow under hippie-æraen.
Hite, Wilson og gjengen var nemlig ekte radikaler. De var ikke redde for å fyre av verbale kanoner mot politiet og andre autoriteter som ville opprettholde status quo, gjennom undertrykkelse av alt som var nytt, annerledes eller «farlig».
I dokumentarfilmen om den legendariske Woodstock-festivalen i 1969 ble Canned Heats «Goin’ Up the Country» plukket ut som temalåt. Bandets opptreden ble allikevel ikke inkludert i filmen, men måtte vente til en «director’s cut» ble utgitt 25 år senere. Kanskje ikke så rart, da Canned Heat ikke fungerte som poster boys for noe som helst, og kanskje aller minst «flower power»-oppstyret.
3. september 1970 døde plutselig Alan Wilson, etter noe som viste seg å være en overdose av barbiturater. Han ble en del av den sørgelige «27-klubben»; rekka av artister som i løpet av en kort periode døde i denne alderen.
Canned Heat døde ikke med han, men uten Wilson tøffet Canned Heat videre for halv maskin. Og knapt nok dét. Magien var borte.
Bob Hite var en både en enorm karakter og en god sanger, men det var Alan Wilsons x-faktor som gjorde Canned Heat til et band ulikt absolutt alle andre. Wilson var også den primære låtskriveren – posisjonen som er vanskeligst å erstatte i et hvert lag.
Wilson rakk akkurat Canned Heats samarbeid med John Lee Hooker, men ikke med Little Richard. Og «Hooker ‘N Heat»-albumet, sammen med førstnevnte, regner jeg som en av de virkelige skattene innen elektrisk blues. Men det er i aller størst grad på grunn av Hooker himself.
Bob Hites død i 1981satte et naturlig punktum for Canned Heat, og ingen senere utgivelser får plass på ukas spilleliste. Spillelista viser nemlig et band med stor pondus, men samtidig en leken kreativitet.
Canned Heat var for bluesrocken hva Ajax var for fotballen, gjennom samme storhetstid. De trillet ikke bare ballen i mål, men utviklet en unik spillestil utøvere av begge disipliner fortsetter å låne fra.