Få artister påvirker popkulturen i så stor grad som Beyoncé har gjort, og fortsetter å gjøre. Hun makter å alltid treffe blink på hva samtidspublikummet ønsker, samtidig som hun hele tiden utvikler produktet sitt, overrasker og setter nye standarder. Kreativitet, kvalitet og stabilitet er stikkordene, og Beyoncé har også forstått at man som artist i 2016 selger en pakke, ikke bare musikk.
Med «Lemonade» har hun derfor også sluppet en timelang film som supplement til låtene. Så himla smart. Det er en grunn til at dama har et par flere følgere enn deg på Instagram (næmere bestemt 68,8 millioner).
Og «Lemonade» gir meg skikkelig pirring i magen. De som trodde Beyoncé skulle levere «samme, gamle greia» kan ta en liten alvorsprat med seg selv.
Denne skiva er nemlig både innovativ og vanvittig variert - og Bey (som vi nærmeste vennene kaller henne) tripper uanstrengt mellom sjangre - fra r'n'b, til reggae, til rock og videre til country. Country, ja. Du leste riktig.
Også samarbeidspartnerne på skiva er like spennende - her er alt fra elektronika-wunderkind James Blake til stjernerapper Kendrick Lamar og Vampire Weekends Ezra Koenig.
Beyoncé har med sitt sjette soloalbum vist seg fra en langt mer politisk engasjert side, med stort fokus på Black Lives Matter - særlig i filmen. Men hun også satt stor fart på ryktene om at det er trøbbel i paradis, og at Mr. & Mrs. Carter kanskje ikke har det så bra i ekteskapet som det tidligere har rådet konsensus om.
Beyoncé og Jay Z giftet seg i 2008, og har tidligere samarbeidet på en rekke låter (sist på den tungt sensuelle «Drunk in Love») og turnéer (som på Beyoncés «Mrs. Carter Tour» og den felles «On The Run Tour»). På «Lemonade» er Jay Z totalt utelukket - om man altså ikke skal lese det dithen at tekstene handler om nettopp han og hans svik.
«Lemonade» fra start til slutt kan lett tolkes som hele den prosessen man går gjennom etter et svik - fra sorg og skuffelse til raseri, videre til «gi faen»-fasen og så til en begynnende tilgivelse og forsoning.
Plata åpner med den myke balladen «Pray you catch me», som blant annet er co-skrevet av nevnte Blake, noe låta bærer preg av. Den er veldig Blakesk med melankolske pianopartier, strykere og klokkeren vokal helt tett opp til øret på lytteren. Ei fin låt i klassisk Beyoncé-stil, men langt fra den mest minneverdige på plata.
Med tekstlinja «You can taste the dishonesty. It's all over your breath as you pass it off so cavalier» er tonen og tematikken satt, og i den mer reggae-inspirerte, Diplo-produserte «Hold Up» fortsetter historien med tekstlinjer som «Can't you see there's no other man above you? What a wicked way to treat the girl that loves you». Uh-oh. Her lukter'e trøbbel!
Så kommer ei av favorittlåtene mine: Jack White-samarbeidet «Don't Hurt Yourself», ei veldig atypisk og forfriskende Beyoncé-låt. Atypisk fordi hun a) sampler Led Zeppelins «When the Levee Breaks», b) samarbeider med Jack White og c) beveger seg tungt inn i rock-sjangeren.
I denne låta er Beyoncé svinforbanna og kraftfull, og det brukes så mye vreng på vokalen at man til tider ikke hører om det er Beyoncé eller Jack White som synger - et ganske underholdende og fascinerende «problem». Jeg elsker styrken i låta og jeg elsker tekstlinjer som «And keep your money, I got my own. Get a bigger smile on my face, being alone.» Independent woman-Beyoncé er fortsatt til stede!
En annen favoritt er country-flørten «Daddy Lessons», en utrolig uventet og morsom vri. Og ikke overraskende er dette nok en sjanger Beyoncé håndterer og som fungerer for henne. Det føles aldri som en gimmick, men heller som en naturlig sammensmelting med Beyoncés allerede eksisterende sørstats-sass (hun er oppvokst i Texas).
«Sandcastles», en følelsesladet, nedstrippet, rett-fram-ballade, er det nærmeste skiva kommer en «Halo» (for øvrig en av de beste poplåtene i moderne tid). Det som løfter «Sandcastles» til noe mer enn en litt klam ballade er at den halvveis uti lar vokalen få være skikkelig styggvakker, og på den måten understreker det styggvakre den vil formidle.
Og når låta glir sømløst over i James Blakes halvannenminutter «Forward» krones verket på aldeles nydelig vis.
Jeg tror per nå at du har forstått poenget - jeg liker denne skiva veldig, veldig godt. Men selveste rosinen i pølsa er låta «Formation».
Låta ble sluppet som singel tidligere i år, sammen med en helt strålende musikkvideo, der det klare politisk budskapet om afroamerikaneres posisjon i det amerikanske samfunnet fikk stor plass, blant annet ved henvisninger til slavetiden og Black Panthers. Beyonce blir ikke bedre enn hun er her: hard og tøff, høyreist og uovervinnelig, politisk engasjert og musikalsk strålende.
Vi snakker tunge rytmer og fengende melodi samt spiss og aggressiv vokal. Er dette årets låt? Jeg bare spør.
Beyoncé anno «Lemonade» har blitt bedre og sterkere, kulere og mer spennende. Deanerys, Cersei og Jon Snow: gå til sides. Tronen tilhører Beyoncé.
