ELVESTAD «Vårs lille del i historia» (Hansmark Grammofon/IGH)

Det er både kult og potensielt corny med folk litt «oppi åran», for lengst etablert i voksenjobb, som platedebuterer helt ut av det blå.

Min ryggmargsrefleks har skepsis som standard, i disse stadig hyppigere realisere-seg-sjøl-prosjektene. Men Eivind Elvestad har absolutt noe å tilby lyttere utenfor sirkelen av familie og venner.

Debutalbumet som soloartist, og for alt jeg vet artist i det hele tatt, er en samling låter som spenner fra viser med blått skjær til energiske rocklåter.

Tromsøværingen har god dreis på melodiene, og leker seg med rim og rytmer. «Allmennekspertise» og «Hypokrati» er uforutsigbar rock – noe som er oppsiktsvekkende nok i seg selv når vi skriver 2023.

Som sanger er ikke Elvestad noen ny Freddie Mercury, men det er ikke så nøye. Å «synge med hjertet utpå drakta» er en klisjé som passer ypperlig på denne voksne debutanten. Han forsterker sentimentaliteten i balladene, og spytter ut ordene når bandet trøkker til.

Tekstene er både personlige og allmenngyldige, noen ganger også med et lokalt perspektiv. I et anfall av nostalgi drømmer jeg om en ny utgave av «TIL-kassetten», 35 år etter originalutgivelsen, av å høre «Øverst i svingen». «Underkua kyr fra Ishavsbyen, nesten aldri vist på Sportsrevyen», synger Eivind Elvestad i en denne låten som kombinerer hyllesten av glansdagene til byens store fotballag, med personlige minner fra en oppvekst i overgangen fra 80- til 90-tallet.

Elvestad er på mange måter fersk i dette gamet, men han er på ingen måte omgitt av amatører. Produsent og multiinstrumentalist Carl Christian Lein Størmer har regien, og han har fått med seg sin gamle bandkompis fra Turdus Musicus, Halvard Rundberg, på orgel, mandolin og saksofon. En fun fact i så måte er at Elvestad og Størmer som barn spilte sammen i forløperen til nevnte Tromsø-band.

Ellers løfter sanger Harald Bakkeby Moe to av albumets ballader, med en kraftig andrestemme. Liselotte Hansen gir «Nån e Marseille» en touch av gospel, mens Ande Sombys joik gjør «Ullsåkka» til noe jeg aldri har hørt maken til.

Et lite glimt i øyet, og en porsjon humor hører også med. Når Elvestad lirer av seg «Goddammit! Mothafucka! Har du nåkka ullsokka?» med en intensitet som får røsten til å sprekke opp, må man jo bare humre litt under barten.

«Vårs lille del i historia» er prov på at man faktisk bør fortelle sine egne historier, i stedet for å holde dem for seg selv. Tanker man kan tenke er trivielle, og opplevelser som i utgangspunktet er dypt personlige kan ha stor verdi for også for omgivelsene – om de deles med like mye varme som på dette albumet.