VASTUM «Inward to Gethsemane» (20 Buck Spin)
De lager egentlig et passende lydbilde til vår samtid, Vastum. Det er fristende å kalle dette inhuman musikk. Sannheten er vel derimot at ondskapen som uttrykkes på bandets siste plate er noe vi eksponeres for under Dagsrevyen hver eneste kveld.
Det er mange unike aspekter ved Vastum. Den aller tydeligste er den store variasjonen i stemmebruken. Daniel Butlers dødsgrynt er helt prima, men bandet har flere personligheter på lur. Duettene, eventuelt duellene, der gitarist Leila Abdul-Rauf plukker opp mikrofonen skaper en uhyggelig uforutsigbarhet. Nye «karakterer» dukker opp i lydbildet idet man minst venter det.
Gitarriffene er ikke av typen du har hørt tusen ganger tidligere. Og selv om musikken (heldigvis) ikke er veldig teknisk, er det en fin kompleksitet i låtene. Det lekes også en del med tempoet, selv om amerikanerne trives i det tungtrødde doom-giret. Vastum er det eneste bandet jeg har hørt som får blastbeats til å føles seige.
Gjengen fra San Francisco er åpenbart også sexfikserte, og jeg kan røpe at det ikke er kjødelig omgang av den romantiske typen som dominerer. Judas er en sentral figur, men man får jo følelsen av at han for en gangs skyld er tildelt en slags helterolle.
Tematikken er kanskje grotesk, men ikke standarden død og fordervelse. Tekstene handler ikke om innvoller, men derimot usunne bilder som kan dukke opp inni hjernen. I en tid hvor artikler og intervjuer med tung tematikk ofte innledes med en «trigger warning», burde kanskje et stort, rødt flagg klistres på album som «Inward to Gethsemane».
For en gangs skyld skal jeg avstå å kaste ut en rekke referanser, i en omtale av ekstremmetall. «Inward to Gethsemane» har faktisk så lite felles med andre spesifikke band, at pekepinner bare kommer i veien. Det er heller bare å stålsette seg, og kaste seg ned i fortapelsen.
LOWEST CREATURE «Witch Supreme» (Isolation Records)
På tross av den finfine strømmen av True Norwegian Thrash Metal i nyere tid, minnes vi av og til på at svenskene behersker også dette gamet – i tillegg til alt annet metal-relatert.
På deres ferske skive går Örebro-bandet Lowest Creature rett for «the money». De bryr seg ikke nevneverdig om såkalt blackthrash, og marsjerer ei heller taktfast i fotsporene til den stadig mer kredible 80-talls thrashen fra Tyskland.
Svenskene har alltid vært Nordens amerikanere, og det er hovedsakelig over De forente stater at Lowest Creature har hatt ørene på stilk. Det oser billig Bay Area-pilsner og svette basketsko av dette. Fans av Exodus og tidlig Metallica vil altså kunne bange gjenkjennende til både riffing og grooves på Witch Supreme.
Festfaktoren er høy. Lowest Creature kjører mye av mid tempo-grooven texanerne Power Trip har gjort populær igjen gjennom de siste tiårene. Samtidig er det plenty av både mørke og melodi i låtene, der flere riff og leads er som en krysning av NWOBHM og Suicidal Tendencies.
Som i all thrash metal av verdi, er det ikke bare undertoner av punk her. Det er punk, bare med mer presisjon og mindre humanisme. Soundet er proft, og det spilles tight, men heldigvis er ikke kvisene skrubba bort i produksjonen. Det låter kanskje ikke kjempeschtøgt, men samtidig langt fra nybarbert.
Skal du ut og knuse ølbokser i helga – da ligger lydsporet klart.