Få band har vært så innovative. Få band har vært så viktige. Og de var ikke engang et ekte band!
Uten Spinal Tap kunne dagens rockere fortsatt gått rundt med en agurk plassert øverst i buksebeinet, så vi har mye å takke dem for.
Nå, 40 år etter premièren på filmen «This Is Spinal Tap» (eller «Hjelp vi er i popbransjen», som den norske tittelen lød), gjør Spinal Tap comeback.
Det fiktive bandet bestående av de hysterisk ufrivillig morsomme medlemmene David St. Hubbins, Nigel Tufnel og Derek Smalls tok 70- og 80-tallets stadionrock så til de grader på kornet.
Trioen var pompøse, sexistiske og dumme nok til å ikke vite forskjellen på en fot og en tomme – noe som resulterte i at scenekulissene ble bygget så små, at dverger ble leid inn for å danse rundt dem. Og ikke minst: Spinal Tap var konkurransebevisste nok til å få spesiallagd gitarforsterkere med brytere som gikk til 11, ikke 10.
«Well, it’s one louder, isn’t it?», som gitarhelt Nigel Tufnel forklarte.
Filmen var muligens ikke tidenes første «mockumentary», men ingen tulledokumentar har siden nådd «This Is Spinal Tap» til dens skinnbuksekledde knær. Filmen var tydeligvis også såpass realistisk i sin samtid, at noen kinogjengere trodde historien var sann. Folk gikk inn i platebutikker og spurte etter album fra en diskografi som ikke eksisterte, etter å ha sett filmen.
I tillegg til å ta samtiden på kornet, var Spinal Tap profetiske. I årene etter at filmen ble lansert, i 1984, ble puddelrocktrenden bare mer og mer parodisk.
Sjangeren endte opp med å drukne i sitt eget spy på starten av 90-tallet. Enorme mengder blonder, spandex og sminke måtte gravlegges i etterkant. Forekomstene av kjønnssykdommer gikk ned med sånn cirka 666 prosent.
Det var nemlig 90-tallets unge ironigenerasjon, og den påfølgende grunge-bølgen, som virkelig trykket filmens «budskap» til sitt bryst.
Mange 80-tallshelter har senere forklart at de følte seg truffet midt i solar plexus, av Spinal Taps mange flauser. Led Zeppelin, Twisted Sister og Ozzy Osbourne innrømmet alle å ha gått seg vill på vei opp til scenen – akkurat som Spinal Tap, i den nå legendariske scenen før konserten i Cleveland, Ohio.
«Spinal Tap-øyeblikk» er et etablert begrep også blant nye generasjoner av musikere, for å beskrive kleine, ufrivillig komiske, hendelser. Og det finnes ikke en musikkfilm med flere ikoniske scener enn «This Is Spinal Tap».
En personlig favoritt er da Nigel Tufnel spiller et nydelig, melankolsk pianostykke inspirert av Mozart og Bach – og så (med et selvgodt, alvorlig ansiktsuttrykk) forteller regissør Marty Di Bergi at låttittelen er «Lick My Love Pump».
Og tekstene! Herregud. Lyrikken til Spinal Tap er kunst av høyverdig karakter.
«My baby fits me like a flesh tuxedo / I'd like to sink her with my pink torpedo». Det kan ikke sies bedre enn dette, i Spinal Taps hyllest av kvinnelig anatomi, «Big Bottom». Poetene i Mötley Crüe, Poison og Manowar kan ta seg en bolle – med hvitt pulver på.
Selv om hele opplegget er det reneste tullball, lagde skuespillerne Michael McKean, Christopher Guest og Harry Shearer (pluss regissør Rob Reiner) allikevel bra musikk til sitt fiktive band. Soundtracket til filmen fyller jo også 40 år, og denne ukes gjenhør med Spinal Taps «Black Album» bekrefter at de har mange klassikere i låtkanonen.
Bandets briljante tolkning av den bredbeinte heavyrocken er nå én ting. Spinal Tap hadde også et treffsikkert sikte bakover i tid, mot rockens tidligere epoker og trender.
«Stonehenge» er et nydelig stikk til progrockens svulstige fantasiverden. «(Listen to the) Flower People» er en komisk avsløring av den psykedeliske rockens fjas, mens «Gimme Some Money» er en knakende god karikatur på mylderet av «british invasion»-band på midten av 60-tallet.
Sistnevnte har såpass mye sjarm og substans, at en rekke garasjerockband har spilt inn en coverversjon.
Så hvorfor er et Spinal Tap-comeback noe å glede seg til? Det er lett å tenke at dette tøvet tilhører fortiden. Svaret er at Spinal Tap, om mulig, er mer relevante enn noensinne.
Reunion-bølgen i musikkbransjen ser nemlig ikke ut til å avta. Det er knapt mulig å finne en festival uten geriatriske smuler av tidligere storhet på scenen. Hadde du et navn på 60-, 70-, eller 80-tallet jobber bransjens PR-folk knallhardt for å klemme de siste restene av cash ut av gjenforeningstuben.
Har kroppen forfalt, og blitt en slapp rosin sammenlignet med velmaktsdagene som sexgud? På med korsettet, inn med gebisset og fram med pilleglasset.
Kan du verken synge eller spille særlig godt lenger? Da kan teknologien sminke musikken til perfeksjon. Eventuelt får en roadie plugge inn gitaren på baksida av Marshall-fjellet, slik at du kun trenger å simulere gammel storhet.
Er du død? Det finnes hologram som enkelt løser slike utfordringer!
Det er med andre ord plenty av fersk inspirasjon å ta av, for Spinal Tap-medlemmene. Jeg har aldri gledet meg mer til en film, enn oppfølgeren med som nå er under innspilling. Tittelen «Spinal Tap II» oser jo av klassikerpotensial. Deltakelse fra Elton John, Paul McCartney, Questlove, Garth Brooks og Trisha Yearwood gjør ikke forventningene mindre.
Så får vi håpe at forbannelsen er brutt, og at nåtidens HMS-standard forhindrer ytterligere dødsfall i rockens farlige yrke: Spinal Tap-trommis.