DANIEL HERSKEDAL «A Single Sunbeam» (E2 Music)

Lav puls er noe mange av oss higer etter. I en hverdag der man løper fra det ene kjaset til det andre maset, trenger vi ofte litt hjelp, eller en «god unnskyldning», for å ta en fot i bakken.

På sitt ferske album inviterer Daniel Herskedal oss inn i et pauserom. Her er det null stressfaktorer, bare godlyd som vasker hjernen fri for bekymringer og annet slagg.

Man faller jo allikevel ikke i koma av det her. Det er plenty av fin dramatikk i melodiene, og stor kraft i denne musikken.

Tonebruken er økonomisk. Hvert eneste pust og anslag betyr noe. Less-is-more-tilnærminga tas helt ut, da pauser – altså ett eller to sekunders stillhet – legges inn overalt.

Jazzartisten fra Molde sin unike stil som komponist ble i 2020 anerkjent, gjennom en Spellemannpris for «Call for Winter». Nå skal jeg ikke hevde at dette er et noe søsteralbum, eller en ny brikke i en slags fire årstider-variant, men det er et tydelig slektskap mellom «A Single Sunbeam» og nevnte plate.

Tuba er neppe noe man plukker opp med håp om en lukrativ karriere som solist, men Herskedal bruker instrumentet effektivt. Der tubaen står for mystiske drønn fra dypet, toppes lydbildet med mer lettbeinte blåsere og øvrig instrumentering. Ola Kvernberg er en smart støttespiller, som vever små mønstre inn i melodiene, med synth og strykere.

Den viktigste komponenten er allikevel joik, som utføres av Daniel Herskedals gamle samarbeidspartner Marja Mortensson. Mortenssons stemme spisser stemningene i melodiene, og tilfører den seige musikken en nødvendig intensitet.

Perkusjonen er også dypt fascinerende, gjennom disse åtte sporene. Helge Andreas Norbakken klasker og banker vekselvis varsomt og kontant på sine trommeskinn. Noen ganger kommer leirbålfølelsen – andre ganger skvetter man til.

Dette er ikke åtte separate musikkstykker, men ett helhetlig album. Åpningslåten «To Render In Paint» fanger 100 prosent av oppmerksomheten, og de hypnotiske kvalitetene denne lyden besitter gjør at man aldri slipper ut av bobla, i løpet av snaue 40 minutters spilletid.

Skog, myr, fjell og hav. Jeg får bildene i hodet, kjenner lufta på kroppen, og lukta i nesen, av «A Single Sunbeam». Grunnen kan være at nettopp der kan kroppen slappe av, og hodet tenke på ingenting.

Ditt pauserom kan ha helt andre kulisser enn naturen, men om du lukker øynene kan sannsynligvis dette albumet ta deg dit.