Lister gøy! Noen er viktige. Andre er mer tøysete og lages med et lite glimt i øyet. Når det kommer til kåringen av de beste låtene med sekkepipe, snakker vi derimot blodig alvor. Da godtar vi ikke noe slinger i valsen eller ironiske smil. Som noen sinte trøndere så vakkert sang i 1988: «Kattene synger sanger for Gud. Dette er alvor, blodig alvor. Dette er alvor, blodig, blodig alvor».

Instrumentet er i seg selv en studie verdt. Hvorfor noen i det hele tatt bestemmer seg for at dette instrumentet, det skal jeg jaggu gjøre til mitt foretrukne valg når jeg tar steget inn på den musikalske scenen, er ikke alltid like lett å skjønne, men det hjelper nok på å ha aner fra De britiske øyer, uten at dét er en tvingende nødvendighet.

«Sekkepipe er en gruppe musikkinstrumenter, aerofoner der et konstant luftreservoar formet som en sekk leverer luft til rørblad», står det i leksikonet, og da vil nok en naturlig innskytelse være at dette, dette, kan da umulig ha noe med populærmusikk å gjøre? Men da er man fryktelig på bærtur.

Det hadde vært lett å plukke 32 låter, men i anstendighetens navn går vi heller for de 10 beste, sånn bare for å skjære det heeeelt inn til beinet. De tre pallplassene er rangert. De øvrige er på delte hedersplasser. Spilleliste nederst i saken.

Here we go!

1. AC/DC «It's A Long Way to the Top (If You Wanna Rock ' n' Roll)», fra «High Voltage» (1976)

Vinneren var liksom satt før man i det hele tatt var i gang med å lage lista. Heter du Bon Scott, og spiller i et australsk band med en gjeng eksilskotter, vet du selvsagt å sette pris på litt raff fuzz-sekkepipe, og det var jaggu ikke noe de la skjul på heller, se dét skulle tatt seg ut!

Låten åpner både den australske andreskiva, «TNT», og dernest internasjonale «High Voltage», og bare det å sette i gang en sådan heidundrende rock’n’n’roll-fest med sentral bruk av sekkepipe har for evig og alltid gjort sekkepipas posisjon i rocken som uangripelig. Det er dessuten Scott selv som spiller sekkepipe.

Absolutt alt annet er jo også tøft her, men det er sekkepipa som er cocktailbæret i den skotske drinken. Å se videoen, der den sleske og fremoverlente Scott blåser opp til fest, fra et rullende lasteplan i Melbourne, er i sannhet så rock som det kan bli.

2. THE POGUES «I’m a Man You Don’t Meet Every Day», fra «Rum Sodomy & the Lash» (1985)

Lett en av de aller flotteste balladene som ble laget på hele åttitallet. Den gamle trad-låten løftes opp til nye høyder med de irsk/engelske geniene The Pogues, på den hinsides briljante, og Elvis Costello-produserte, andreskiva «Rum Sodomy & the Lash».

Frontfigur Shane MacGowan ville at bassist Cait O'Riordan skulle synge lead på låten, og da ble det selvsagt sånn. Hun synger helt enormt vakkert her, og da Shane skrev «Fairytale of New York», var det meningen at Cait skulle være den kvinnelige stemmen. Sånn ble det ikke, men Elvis Costello ble så betatt av henne at de like godt giftet seg året etterpå.

Men når de sekkepipene kommer inn der, midt i breaket inni låten, da topper det seg så alvorlig at det er som man skal revne innvendig hver gang. Utsøkt.

3. THE CHURCH «Under the Milky Way», fra «Starfish» (1988)

35 år etter den kom ut føles fortsatt låten som noe av det mest perfekte som er laget av pop. Australske The Church var helt avsindig bra i sine glansdager, som var på åttitallet, og skiva «Starfish» er den siste de ga ut som sprengte skalaer.

Det er ikke én svak låt her, men det er nok ««Under the Milky Way» de fleste vil løfte opp fra skiva, om de må velge bare én. Den var da også singelen som ledet an da plata kom i 1988.

Og sekkepipene, da? Jo da, de kommer midt inni gitarsoloen, og selv om enkelte onde krefter hevder at det er synth som etteraper sekkepipe, fnyser jeg bare arrogant og spør tilbake om de som sier det vet hva han ene gitaristen i The Church het? Jo, Marty Willson-Piper. Piper? Trenger jeg si mer? Nei, det trenger jeg ikke.

4. THE MEN THEY COULN’T HANG «Scarlett Ribbons», «Night of a Thousand Candles» (1991)

Sørengelske The Men They Couldn't Hang ble, naturlig og forståelig nok, stående i skyggen av sine soul- og genrebrødre i The Pogues, men skivene deres har faktisk tålt tidens tann rimelig godt, og da særlig de to første.

Debuten «Night of a Thousand Candles» ble spilt mye da man gikk på videregående, akkompagnert av poser med lunkne langpils og billig, canadisk whisky. «Scarlet Ribbons» er en strålende folk-ballade herfra, der tverrfløyte og gitar leder an, men det er ikke akkurat ueffent når sekkepipa kommer inn uti der. Det er snarere helt jævla hinsides effent.

5. STEVE EARLE «Copperhead Road», fra «Copperhead Road» (1988)

Ei skive som på ypperlig vis fusjonerte rock’n’roll og country, og som sneik inn countrymusikk og Steve Earle i mange hjem der de fra før ikke visste at var noe de digget. Earle har selv kalt skiva den første blandingen av heavy metal og bluegrass.

Og det beste: Hele festen starter med sekkepiper, som attpåtil er tittelsporet; denne magiske, seige og forførende låten, som så eksploderer i et inferno av rock og folk. Og er det ekte sekkepiper i begynnelsen? Sa jeg at Steve Earle hadde et enormt forbruk av piper på denne tiden? For det hadde han, nemlig. Trenger jeg si mer? Nei, det trenger jeg ikke.

6. U2 «Tomorrow», fra «October» (1981)

Det er lett å glemme av at U2 – i et fjernt univers, for mange millioner skuddår siden, før Bono ble sveitsisk skatteflyktning, før bandet brøt seg inn i mobiltelefonene til hele verden, og før Bono prøvde å bli både ny pave, ny Bob Geldof, ny Martin Luther King jr., ny Mor Teresa og ny Steve Heighway samtidig – faktisk var et potent rock’n’roll-band.

Og ikke bare det! Som de gode irene de var, hadde de faen meg sekkepiper i låtene sine også! Og attpåtil i den smått snasne «Tomorrow», løftet fra bandets andreskive. U2 burde spille mer sekkepipe. La det være dagens håpefulle tanke for fremtiden. Kanskje de finner tilbake til litt god, gammal pipemagi.

7. ECHO & THE BUNNYMEN «Cutter», fra «Purcupine» (1983)

Det er viktig å høre på Echo & The Bunnymen nå og da, dette fabelaktige bandet fra Liverpool, som har skjenket verden noen særdeles velskrevne og eminent utførte skiver, og aller helst i deres tidligste fase, i perioden 1980-1984, da deres fire første skiver kom.

«Cutter» var andre singel ut fra tredjeskiva, «Purcupine», og den psykedeliske og hektende låten duver så fint av gårde, ledsaget av den hissige bassgangen til Les Pattinson, men da de trengte det Spinal Tap kalte «tha’extra little push», skrudde ikke bare scouserne lyden på elleve, men peiset dessuten på med masse sekkepiper. Og slikt blir det jo stor kunst av. Det er jo noe alle vet.

8. The Sensational Alex Harvey Band «Anthem» fra «The Impossible Dream» (1974)

Alex Harvey var ikke bare en råtass av en skiløper fra Canada. Før han begynte med den slags drev han med noe enda viktigere, for da var han skotsk og spilte rock’n’roll, først og fremst i det helt fantastiske bandet The Sensational Alex Harvey Band, et orkester som har begeistret og inspirert mange, ikke minst Nick Cave, som også covret dem.

Harveys lyse og rå stemme skjærer gjennom ryggraden når man hører ham tyner livskiten av stemmebåndene, og i «Anthem», løftet fra tredjeskiva «The Impossible Dream», blir det nesten for mæææget. Men bare nesten. Helt til sekkepipene kicker inn fra høyre, i den lange og episke slutten. Da blir det, om ikke for mæææget, så iallfall helt på bristepunktet kult.

9. ERIC BURDON & THE ANIMALS «Sky Pilot», fra «The Twain Shall Meet» (1968)

Denne antikrigslåten er velkjent, og var fra det legendariske bandets andreskive «The Twain Shall Meet». Låten ble utrolig nok gitt ut som singel, og det utrolige lå ikke låtens kvalitet, Burdon & co. var jo helt enestående, men at den var så himla lang (i 1968 var 7:27 minutt nesten å regne som et album alene), så den ble splittet opp i to deler, som A- og B-side. Hvordan de løste det? Selvsagt ved å hente inn vår bonglete og rare venn, sekkepipa, og lage et mellomspill! Rednings- og heidersmann sekkepipe!

10. THE WHITE STRIPES «Prickly Thorn, But Sweetly Worn», fra «Icky Thumb» (2007)

Det var den rødhvite duoens siste studioskive, og selv om dette ikke er den mest kjente låten fra plata, er ikke dét noe du skal bry det lille hodet ditt med. The White Stripes var jo kjent for kun å spille på gitar og trommer, og attpåtil med en ganske heseblesende utgave av garasjerock, men de kunne selvsagt mer enn som så.

Da de skulle spille inn sisteskiva, og de ville lage en folk-låt med skikkelig schwong over, var det kun én gjestemusiker som slapp til. Og det var selvsagt sekkepiperen Jim Drury. Sjølaste Jimmer’n! Og da hadde bandet gjort nok.

«Mission completed!», ropte trommis Meg til gitarist og vokalist Jack. «Nå har jeg oppnådd alt jeg kan med dette bandet. Gå nå du videre, lag rar kunst og åpne ei platesjappe som kun selger vinyl. I’m off!» Og snipp, snapp, snekkepipesnute, så var det ikke mer The White Stripes.

Moralen i historien, og hele dette faglig tunge dypdykket: Aldri undervurder sekkepipas makt og kraft.