DOLLY PARTON «Rockstar» (Butterfly Records/ Universal)

Et rockalbum fra Dolly Parton, spekket med vekselvis egenskrevne låter og tolkninger av gamle klassikere, og den villeste gjestelista siden Live Aid og «The Last Waltz» til sammen? For en aldeles strålende idé!

Ideen er terningkast 6. La oss derfor velsigne ideen, for den er god, samt at jeg bare kjenner en barnslig glede over at Dolly gjør dette nå, i en alder av 77 år, og et år etter hun ble innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame, en tildeling hun først ikke ville ha, simpelthen fordi hun ikke følte det var rett å kalle musikken hennes rock’n’roll, og at hun derfor ikke ville oppta plassen til en annen og mer relevant artist. Hun lot seg likevel overtale.

Før hun tok imot prisen under seremonien, dro hun på seg en elgitar og proklamerte til publikum at «Jeg tenkte at hvis jeg først skal bli i Rock & Roll Hall of Fame, må jeg først gjøre meg fortjent til det», etterfulgt av låten «Rockin’», med den strøkne åpningslinja «I grew up lovin' Elvis and wild man Jerry Lee/ Chuck Berry, Little Richard, they all cast a spell on me».

Seansen er litt rørende og kul, og ganske uangripelig, slik det meste av det hun tar i har en tendens til å finne veien gjennom til aksept.

For å ta gjestene først, er det i hvert fall et tosifret antall av dem som går klink gjennom med godkjent rockstempel på seg.

Steven Tyler, Rob Halford, John Fogerty, Nikki Sixx, Steve Perry, Richie Sambora, Joan Jett, Debbie Harry, Ronnie Van Zandt, Stevie Nicks, Warren Hayes, Peter Frampton, John 5, samt at Paul McCartney og Ringo Starr spiller sammen på en nyinnspilling av «Let it Be». Det er litt av en gjeng, som rockeren Michael Krohn ville sagt (jeg har sikkert glemt noen). Elton John kan til nød også regnes inn som godkjent.

Hvorvidt navn som Sting, Melissa Etheridge, Simon Le Bon, Linda Perry, Pat Benatar, Kid Rock, Emmylou Harris, Sheryl Crow, Pink og Miley Cyrus er rock overlater jeg til Fredrik Solvang å kjøre en debatt om, men det er unektelig store, kommersielle navn, noen av dem blant verdens største nålevende artister innen sine egne genrer.

Platas største problem, i hvert fall på papiret, er mengden låter det her er snakk om. 30 stykk fordelt over fire skiver på vinyl (og to stappa CD-er) er simpelthen for mye av det gode, så jeg hadde gjerne sett albumet kraftig økset ned, at hun heller gikk litt all in på, la oss si, cirka 40 prosent av mengden.

Men så er jo heller ikke Dolly en less is more-type, hun er heller den som doser på med ekstra krem, sjokoladestrø, seigmenn, gelétopper, lakrispulver, perlesukker, melis, kremtopper og marsipangriser på kaka. Men her er det uansett mer enn man, i hvert fall jeg, tåler.

I tillegg er de mest kjente låtene så velkjente og ihjelspilte at selv en av de mest signatursterke og beste vokalistene i populærmusikkens historie sliter med å tilføre dem nok ny energi til å løfte dem ut av originaltapningene.

Nevnte «Let it Be» klarer jeg ikke engang å høre med The Beatles. «Purple Rain» sliter nok selv Christer Falck med et oppriktig ønske om å høre originalt. «Free Bird» hadde jeg nesten ønsket å slippe på en konsert med Lynyrd Skynyrd.

«(I Can't Get No) Satisfaction» er vrien å pumpe nytt liv i, og selv svorne Led Zeppelin-fans får eksem av «Stairway to Heaven», og Blondies «Heart of Glass» vil alltid være best med en ung Debbie Harry bak mikken. «What’s Up?» av 4 Non Blondes trodde jeg at jeg skulle gå i torva uten på ha hørt etter nittitallet, men den gang ei. Her blir det nok en strafferunde med den masete og sure gymsokken.

Queens «We Are the Champions» tenker jeg at vi nå innfører et globalt forbud mot. For alles del. Også Dollys. Når hun da gjør den sammensmeltet med «We Will Rock You», er det lyden av meningsløshet. Det er i så måte synd at hun ikke spiller kjappversjonen av den siste, fra BBC live-opptaket i 1977, men heller den allerede ihjelspilte og pompøse dusteversjonen Queen ble kjent for.

Noen låter her er dessuten så langt unna rock’n’roll at de stryker til eksamen før man hører dem. Miley Cyrus’ «Wrecking Ball» skal man være ganske vennlig for å kalle rock, men jeg lar meg likevel sjarmere når Dolly i stedet for å synge «I will always want you», som det er i originalen, trøkker på og skriker ut «I will always love you».

«Duetten» hun har med Elvis er også søt, og gis imaginært liv, ved å la den kjente countrymusikeren og Elvis-imitatoren Ronnie McDowell være kongen, der hun selvsagt synger om da kongen ville kjøpe «I Will Always Love You» fra henne (herregud, tenk den versjonen det ville blitt).

I en bonusutgave av skiva gjør hun sågar sin egen «Jolene» i en litt mer rocka versjon, backet av MGP-fenomenet Måneskin, som jeg tror er et rockband, de har jo til og med lurt Iggy ut i fristelsen, og uten at det minsker lysten til å høre originalen. Der har også White Stripes vist at den lar seg gjøre hard og tøff. Måneskin er ikke helt der, for å si det sånn.

Totalt blir det rett og slett for mye av det gode, for mange kokker og for mye søl. I stedet for å synge en litt døll duett med Steven Tyler, skulle hun heller sunget sin egen versjon av hans og Aerosmiths enorme powerballade «Dream on», og gjerne med et skikkelig backingband.

Og hadde det ikke vært utrolig mye kulere om hun ble backet av nettopp et skikkelig band gjennom skiva, i stedet for bare å lasse på med gjesteartister? Jo, det hadde det. Skulle gjerne hørt henne gjøre flere av disse låtene, men aller helst hennes egne, med et regulært rock’n’roll-band, simpelthen fordi hun har en stemme som hadde kledd nær sagt hva som helst. Og selvsagt rock. The Sadies, Drive-By Truckers eller Hellbillies hadde vært personlige, foretrukne valg. Men så er det heller ingen som har spurt meg, da.

Det formildende her er at Dolly er i en posisjon at hun faktisk bare kan peke på hvem hun vil, og de stiller opp for henne. Jeg har prøvd å komme på noen som ville nektet. Det stoppet på Lou Reed og Michael Krohn (om førstnevnte var i live ville uansett ikke forandret tankegangen). Og da er det kanskje ikke så rart. Men skiva er og blir en altfor langdryg og krevende affære, uansett hvor bra utgangspunktet er.

Og Dolly selv? Hun er selvsagt mer rock’n’roll enn det meste – og enn de fleste.

Så: Terningkast seks for idé og forsøk. Terningkast tre for gjennomføring.