RIVAL SONS - Telegrafbukta, 21.07.2023
Trommesolo. Gitarbytte foran hver låt. Skrik som får buksene til å revne.
Sånt må man være ekte rockestjerner for å fikse. Og det er ingen som tror at en gjeng beskjedne grønnskollinger hadde forvilla seg opp på scenen, idet Rival Sons sparker i gang fredagens siste Bukta-konsert med nyplatas åpningsspor «Mirrors».
Det har vært flere deja vu-opplevelser under de to første dagene av Buktafestvalen 2023, men dette er den kraftigste så langt. Her står man på samme sted til samme tid, bare åtte år senere, og ser Rival Sons. Amerikanerne byr på samme greie som i Det Herrens Bukta-År 2015.
Jay Buchanan synger fortsatt som sønnen av en sørstatspredikant, som etter aftenbønnen har tyvlyttet til 70-tallets sleske slengbukserock.
Sangeren ser i tillegg helst smashing ut i kveld; som en Bon Scott som virkelig har vaska seg (så får vi sette den heslige tå-blottinga hans på kontoen for «god bakkekontakt»).
Det frontmannen mangler i «small talk» tar han igjen med stemmen. Og det briljante spillet som Buchanans mannskap leverer tar meg litt på senga, på tross av at jeg har sett de samme karene levere feit rock’n’roll-snacks tidligere.
En dritgod trommis – det blir aldri feil. Og når Mike Miley lykkes selv med den ultimate dinosaurrock-klisjéen, en forbanna trommesolo, da er det bare å bøye seg i hatten – som en klok kvinne en gang sa.
For min sidemann og meg går det i løpet av konserten sport i å telle antallet gitarer Scott Holiday bruker denne kvelden. Ikke bare bytter han foran hver låt (gi han roadien enn lønnsøkning, nå!), flere av gitarene har to halser. Jeg ser båe både Jimmy Page og Nigel Tufnel for meg, med hver sin tommel opp.
Herr Holiday har noe så sjeldent som et særegent sound, og det virker som om akkordene hans kunne ha runget i flere minutter, om Guinness hadde troppa opp for å registrere ny verdensrekord.
Og hvem i alle dager hadde trodd at Truls Svendsen var en slik fabelaktig bassist?
Tidvis balanserer riktig nok lyden av de øvrige instrumentene på scenen i fare på å drukne, siden bassen til Han Truls går dypere enn en flokk flodhester som raper etter middag.
Litt av utfordringa med Rival Sons er at de kan bli for seige. Det er en tynn linje mellom funk og sirup, men i dag har bandet god dreis på tempoet.
For oss som liker Led Zeppelin, Grand Funk Railroad og tidlig Aerosmith er det bare å konstatere at Rival Sons leverer gubberock av glitrende årgang. Men er dette en nostalgi-trip? Hvem bryr seg, så lenge det er ekte vare.
Bandet gjør soulinspirerte powerballader bedre enn de fleste. Folk-røttene er også lett å høre idet kvintetten leverer en praktfull fremføring av «Feral Roots».
Jeg falt egentlig av Rival Sons-lasset etter det fire første skivene, og har ikke fått helt fot for årets nye skive. I kveld viser californierne at jeg burde ha lyttet bedre. Nylåtene «Rapture» og «Nobody Wants To Die» er blant kveldens höydare, og idet bandet runder av med «Keep on Swinging» – da er rock-magen god og mett.