SPLIT SYSTEM «Vol. 2» (Legless Records)
På sitt beste, er rock som ei bøtte vann rett i fleisen. På sitt mest effektive, føles det som å treffe vannet etter et stup fra 5-meteren. Og det er umulig å liste seg tørrskodd gjennom dette albumet.
Her får vi 11 låter der de fem herrene i Split System serverer den fineste rock’n’roll, fylt av energi på «kåt tenåring»-nivå. Lillefingerboogie i full speed sørger for maur i buksa og svidde såler på danseskoene.
De som mener at rocken trenger å reddes, bør våkne opp og innse at australierne har pumpet nytt liv inn i liket, og attpåtil satt strøm i det, i lang tid. Og hjertet av australsk rock, den dypt fascinerende kulturmetropolen Melbourne, fortsetter å sla hardt fra seg.
The Prize, Drunk Mums, Civic, Stiff Richards, Lewis Coleman, Stepmother, Amyl and the Sniffers, The Judges, The Grogans og King Gizzard & the Lizard Wizard.
Puh! Dette er bare noen navn jeg kommer på i farta, blant en gjeng svært aktive og ditto dyktige band fra rockens nye globale hovedstad. Hit bør alle som eier en fuzzboks snarest komme seg på studietur.
Jeg foreslår herved at Kulturrådet oppretter ukentlig direkterute fra alle norske storbyer, og sponser lommepenger nok til både konsertbilletter og den lysebrune tørstedrikken australierne er kjent for å forsyne seg godt av. Det er bare å kalle ekspedisjonen «Bærekraftig kulturell utveksling med andre kontinenter, med bredt ytringsrom og potensielle synergieffekter», så slenger nok andre statlige støtteordninger seg med på festen.
Split System har en del til felles med nåtidens aussie-rock, men bandet har forsynt seg godt av selve urkilden i australsk punk. Da snakker vi selvsagt om superheltene og antiheltene The Saints.
Vokalist Jackson Reid Briggs er ingen ny Bon Scott, men han renner over av denne herlige attituden Saints-frontmann Chris Bailey spyttet ut på siste halvdel av 70-tallet. Gitarspillet til Split System – som i stor grad består av hyperaktiv og brutal, samtidig presis og effektiv harving over strengene – er nappet rett ut av den uoffisielle læreboka til nevnte bands gitargeneral, Ed Kuepper.
Inspirasjonskildene er riktig nok mer varierte, og det er en mild eim av både New York og London fra disse 11 låtene. «Temporary Freeze» og «The Blues» låter som en miks av Dead Boys og The Damned. «Alone Again» og «The Wheel» er som Television med Johnny Ramone på gitar.
Som tittelen indikerer, er dette album nummer to fra Melbourne-kvintetten. Vil du ha en porsjon til fra samme kjøkken anbefaler jeg å sette tennene også i debutplata. Rock som dette får man aldri nok av.