Jeg har alltid tenkt at Helldorado egentlig ikke er norsk, men adoptert fra en rural avkrok i New Mexico eller California et sted. At siddisene klarer å lage så autentisk ørkenrock er omtrent like rart som om et eller annet band fra USAs vestkyst skulle laget autentisk norsk folkemusikk.
Etter en aldri så liten ubekvemmelighet, som visstnok involverte en stupfull pilot, kom siddisene omsider til Bukta litt senere enn planlagt. At spilletiden ble flyttet til litt senere på kvelden gjorde egentlig ingenting, for Helldorados bekmørke univers nytes definitivt best i god tid etter Barne-TV.
Som spyttet ut fra en spagetti-western satte Helldorado den riktige stemningen fra første tone, med smått episke "The Ballad of Nora Lee". Trioen var for anledningen forsterket med en trompetist som tilførte bandet et ekstremt kledelig mariachi-preg, noe jeg håper kan bli et fast element i bandet.
Med publikumsfavoritter som "The Snake Girl Song" og "Johnny's Song" blir man sakte, men sikkert trukket inn i bandets styggvakre lydlandskap, enten man vil eller ikke. Bandets sjangerforståelse gjør at man aldri trenger å fokusere på noe annet enn historiene som formidles. At Dag Vagles kvaliteter som vokalist er blant de ypperste i landet, burde nemlig ikke være en hemmelig for noen, men det er hans evner som historieforteller som virkelig skaper de store og magiske øyeblikkene, noe det heller ikke ble rent få av i Paradisbukta denne lørdagskvelden.
Omtrent uten en eneste anstrengelse, balanserte Helldorado seg jevnt gjennom alt fra nedstrippede og følsomme, til riffdrevne og høyenergiske øyeblikk. Selv om bandet kanskje virket litt tilbakeholdne til å begynne med, tok det ikke lang tid før de behandlet scenen som sin egen stue. Det hele ble elegant avsluttet med en hyllest til rocklegenden Roky Erickson, som gikk bort i mai, med en intens og gåsehudfremkallende versjon av "Night of the Vampire". Skulle man utsette noe på lørdagens konsert, måtte det være at den godt kunne ha vært minst dobbelt så lang.