En av de mest betydningsfulle artistene i norsk musikkliv fyller 60 år, og typisk for Geir Jenssen skjer det i stillhet.

Midt på 1980-tallet dro han ut i Europa med Tromsø-trioen Bel Canto, og banet vei for norsk elektronisk musikk internasjonalt, mens han lagde de første norske house-utgivelsene under navnet Bleep. Tilbake i Tromsø tidlig på 1990-tallet hjalp han Röyksopp-gutta å få ut sine første plater, og startet sin solokarriere som Biosphere. I dag opererer han med verden som marked fra sitt Biophon Studio på Langnes.

Gjennom 40 år har han laget album, singler, EP-er, remikser, konsertforestillinger, bestillingsverk, kunstmusikk, film- og teatermusikk – med en helt bemerkelsesverdig kunstnerisk konsekvens og konsistent kvalitet. Ingen Geir Jenssen-plater er dårlige. Men hvilke er de ti beste?

Bernt Erik Pedersen er kulturjournalist i Dagsavisen og skriver bok om Biospheres «Patashnik» til bokserien Norske Albumklassikere. Boka utkommer i august.

10. BIOSPHERE «Shortwave Memories» (Biophon, 2022)

foto

Alltid noe nytt, eventuelt gammelt, fra Geir Jenssen! I vinter ga han ut dette nydelige albumet, på eget plateselskap, helt uten fanfare eller oppmerksomhet i Norge, for et stort og trofast internasjonalt publikum.

Her har han stappet studioet fullt av gamle analoge synther, trommemaskiner og effektenheter, og skrudd fram en slags alvorsstemt instrumental synthpop. Det låter aldri tilbakeskuende, men snarere som en ny etappe i hans evige ekspedisjon på lydbølgene.

9. BLEEP «The North Pole By Submarine» (SSR, 1990)

foto

Norsk elektronika startet her: Singelen «In Your System», utgitt under aliaset Bleep våren 1989, er den første house-utgivelsen i norsk pophistorie. Dels inspirert av acid house-platene Per Martinsen hadde tatt med fra London, begynte Geir Jenssen å eksperimentere med egenprodusert house-musikk, mens Bel Canto bodde og jobbet i Brüssel.

Både Anneli Drecker, Nils Johansen og Per Martinsen er med på «The North Pole By Submarine», utgitt tidlig 1990 i Belgia, det første house-/techno-albumet fra en norsk artist noensinne. Mer enn bare historisk kuriosa, «Bleep»-albumet er et tidlig eksempel på Geir Jenssens gjenkjennbare sound, med rumlende sub-bass, hip-hop-aktig bruk av sampling, og en lengtende undertone i syntheziserne. Aphex Twin var blant dem som lot seg inspirere av denne tidlige Geir Jenssen-klassikeren.

8. BIOSPHERE/ DEATHPROD «Nordheim Transformed» (Rune Grammofon, 1998)

foto

Han nærmet seg kunstmusikken i stadig større grad utover 1990-tallet, og et logisk neste steg var å tolke Arne Nordheim. Like logisk var det å gjøre det sammen med Helge «Deathprod» Sten, som i likhet med Jenssen utforsker lyd nærmest på molekylnivå.

Geir Jenssen jobber mest for seg selv, men er ingen einstøing, han har gjort mange fruktbare samarbeidsprosjekter, og dette er det beste av dem. Radikalt annerledes fra materialet de startet med, Nordheims «Electric» (1974, nyutgitt på Rune Grammofon 1998).

Jenssen ville minimalisere og hypnotisere Arne Nordheims musikk, fortalte han ved utgivelsen. Og igjen er det bemerkelsesverdig hvordan Jenssen får stillheten til å dirre av intensitet.

7. BIOSPHERE «Departed Glories» (Smalltown Supersound, 2016)

foto

Et kjennetegn ved Geir Jenssens kunst er hvordan han lager musikk av det han finner. Her inspirert av vandringer i skogene rundt Krakow, der han bodde en periode på 2010-tallet, og områdets motstandshistorie under andre verdenskrig.

De prosesserte, abstraherte opptakene av folkesang fra Ukraina og Polen har en aura av tap og lengsel som resonnerer ekstra sterkt i dag. Musikken består av nesten ingenting, men er likevel så ladet med innhold og spenning, så rik på over- og undertoner, at det fyller hele lytterommet. Albumet ga Geir Jenssen hans tredje Spellemannpris.

6. BIOSPHERE «Microgravity» (Origo, 1991)

foto

Etter en avbrutt internasjonal satsing med Bel Canto, var Geir Jenssen tilbake i Tromsø, uten band, uten penger, snart 30 år gammel. Herfra løftet han seg med sitt første album som Biosphere, hvor han skapte noe helt nytt av breakbeat-inspirerte techno-rytmer, langstrakte synthklanger og underlige sci fi-filmsamplinger.

Det låt som musikk fra og om verdensrommet. «Ambient techno» kalte man det på den europeiske rave-scenen, hvor Biosphere nå ble hot. Den toneangivende belgiske techno-labelen R&S plukket opp «Microgravity» etter utgivelsen på den lille norske new age-selskapet Origo, og startet et nytt kapittel i Geir Jenssens karriere.

5. BIOSPHERE «Shenzhou» (Touch, 2002)

foto

Dette var og er Geir Jenssens stilleste album. Her tar han utgangspunkt i samplinger av Claude Debussys impresjonistiske orkesterverker. Langt der inne et sted, under de karakteristiske dumpe, mørke Biosphere-klangene, går et symfoniorkester i loop, til hypnotisk og spøkelsesaktig effekt. Her er ro og uro i perfekt ubalanse.

Jenssen og Debussy finner sammen i en felles fascinasjon for asiatisk tradisjonsmusikk. «Merkelappen «arktisk» blir stadig mer meningsløs: Geir Jenssen lager musikk med varme og sjel, som verken er fra nord, sør, øst eller vest. Hvor fortid, nåtid og fremtid møtes i et langt øyeblikk» skrev jeg da plata kom ut.

4. BEL CANTO «White Out Conditions» (Crammed Discs, 1987)

foto

Tromsdalen-kameratene Geir Jenssen og Nils Johansen realiserte her sin visjon om en «arktisk lyd», et slags iskaldt Cocteau Twins. På vokal en knapt 18-årig Anneli Drecker som på sitt beste – «Capio», «Baltic Ice-Breaker» – overgår Liz Frazer. De ville ut i Europa og få platekontrakt, og klarte det på sine egne premisser, med et enormt kunsterisk mot og en nesten dumdristig selvtillit.

35 år etter står denne plata sterkt som et eksempel på mulighetene i 1980-tallets synthpop, i møtet mellom det akustiske og det elektroniske, med et touch av verdensmusikk-inspirasjon som har holdt seg godt. Og det er fortsatt fascinerende å høre hans rytmeprogrammering på spor som «Dreaming Girl», så hardt og presist, samtidig så dristig og annerledes.

3. BIOSPHERE «Substrata» (Origo, 1997)

foto

Etter Levi’s-reklamen ville «bransjen» gjøre Geir Jenssen til superstjerne, og det tredje Biosphere-albumet ble lansert med et absurd internasjonalt pressejippo på Svalbard. Til festen brakte han selv med seg et skjørt, stillfarent album helt uten beats, ukarakteristisk personlig («The Things I Tell You», «Times When I Know You’ll Be Sad») og med lyder bl.a fra klatreekspedisjon i Nepal.

Det ble ikke en hit, men er fortsatt manges Biosphere-favoritt. Han strekker seg ut i det ambiente – musikk om og for omgivelsene – men holder fast ved noen av elementene som etablerte Biosphere: De løsrevne stemmebrokkene, blikket mot verdensrommet. «Substrata» var også med på å etablere musikerens særegne tone: Norsk og internasjonal, alltid gjenkjennelig og alltid ny – jeg liker å kalle ham elektronikaens Jan Garbarek.

2. BIOSPHERE «Patashnik» (Origo, 1994)

foto

«We had a dream last night»: Det første virkelig helstøpte norske elektronika-albumet, og fortsatt ett av de aller beste. «Novelty Waves» ble plukket opp som lydspor til internasjonal Levi’s-reklame, og brått ble Biosphere et verdensnavn. På albumet perfeksjonerte Geir Jenssen miksen av dvelende ambient og drivende techno som han utviklet i radioprogrammet sitt på Brygga Radio.

Han skapte en helt egen helhet av tilsynelatende tilfeldige inspirasjons- og lydkilder – VHS-filmer leid på den lokale videobutikken, et click track fra en Human League-låt, forstyrrelser i FM-båndet fra radioteleskopet på Ramfjordmoen. Og det er så flott gjort – etter mange måneders nitid gransking av dette albumet, gir det meg fortsatt frysninger, for eksempel av introen til tittellåten «Patashnik». Hør der hvor mye Jenssen kan gjøre med bare et lite blipp!

1: BIOSPHERE «Dropsonde» (Touch, 2006)

foto

Mange går langt for kunsten, men ingen har gått høyere enn Geir Jenssen: I 2001 gikk han til topps på verdens sjette høyeste fjell, Cho Oyu, 8.201 meter over havet, og brukte lydene herfra til det unike albumet «Dropsonde».

Lange meditative strekk avløses av nærmest euforiske rytmiske sekvenser, der Geir Jenssen har samplet og kuttet opp jazztrommer (han liker ikke jazz). Til sammen blir det en svimlende lytteropplevelse - «Birds Fly By Flapping Their Wings» er lyden av ravner på 7.500 meters høyde.

Parallelt med «Dropsonde» ga Jenssen ut et helt album med feltopptakene fra turen: «Cho Oyu 8201m: Field Recordings from Tibet» (Ash, 2006) er som et fantastisk hørespill, der fottrinnene i snøen ikke er lagd med potetmel, dette er ekte. Plata avsluttes med lyden av vinden på toppen av Cho Oyu, tidlig om morgenen, med utsikt mot Mount Everest. En så høy plate har du aldri hørt.

I likhet med flere andre av Biosphere-albumene er også «Dropsonde» nylig reutgitt i utvidet utgave, med nesten en time ekstramateriale, og denne plata er blitt enda bedre av å være enda lenger.