Aldri før har jeg hatt så store forventninger til å se et band live. The Hives omtales som et av verdens beste liveband, med den durabelig fete stemninga de pleier å lage på konserter over hele verden. For mangeårige Buktafans var dette tredje møte med Hives, øl og sjømat i Telegrafbukta, sjette gangen de opptrer i Ishavsbyen. De svenske garasjerockheltene holdt det de og fansen lovde, da de introduserte hele balletten som et totalt rockeangrep rett i ansiktet.

Det har gått 25 år siden The Hives ga ut debutalbumet «Barely Legal». Etter den tid har de gitt ut flere album som har toppet hitlistene, og med sine fengende låter har de tatt plass som et verdenskjent garasjerockband.

The Hives-logoen ruver over publikum fra scenen, og bandmedlemmene har på seg matchende svarte og hvite dresser, i kjent Hives-stil, i det de roper publikum med seg i takten av forbilledlig tight gitar- og trommespill. Vi er i gang fra første låt – øl og ballonger kastes mellom publikum fra start, og hovedmann, The Howlin’ Pelle Almqvist rapper øl fra første rad før vi når låt nummer tre.

Almquist er deilig frekk og spydig mot publikum mellom låtene. Landets storebror i øst er på besøk i nabolandet med «et pissit vær», der alle damer og herrer er kledd i lusekofter og Gore-Tex, rik på oljepenger. Men de elsker Tromsø, sier de. Det har de gjort siden 2000 – og hvor var vi da?

Undertegnede sov, drakk pupp og dreit som andre nyfødte. Tromsøflørten slutta ikke der – helst skulle de spille på Blårock hver helg, men så var de jo dessverre ettertraktet i HELE verden. For en gjeng.

Kondisen til vokalisten ville fått enhver norsk oljerik langrennsløper til å klø seg i hodet – jeg tror ikke han sto i ro i mer enn ett minutt gjennom konserten. Så mye beveger bandet seg at de har med seg ikke bare én, men to (!) mikrofonmenn ikledd ninja- og taekwondodrakter til å holde ledninger og flytte rundt på monitorer for en vokalist på speed, eller noe.

Jeg har sagt det før, men nok en gang gikk en time rekordfort. Låtene sitter som smurt, artistene har det gøy på scenen og publikum oppfører seg eksemplarisk i håp om å få med seg hver minste lille bit bandet kan by på i kveldinga.

Selv etter godt over timen adlyder vi til å sette oss på en regnvåt bakke. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkt i en konsert som holder topp standard hele veien, men den deilige låta «Walk Idiot Walk» setter fyr på Telegrafbukta – og som ekstranummer får vi servert «verdens beste rockelåt, …», som Pelle bebuder at ikke er «Born to be Wild», «Ace of Spades» eller noe annet. Det er simpelthen deres egen «Hate to Say I Told You So», og da tar det helt av.

Det ryktes at The Hives fikk Blårocks grunnmur til å briste tidlig på 2000-tallet. I dag sprengte de alle Norges oljeplattformer og erklærte seg som konger av Norge. Overdrevent er det nok, men de står i hvert fall igjen som konger av Buktafestivalen.