LES IMPRIMÉS «Rêverie» (Big Crown Records)
Musikk kan være som et knyttneveslag i magen, eller et stikk i hjertet. Men ofte trenger man litt ørebalsam, for å gre ut flokene i hodet og skrotten. Og ikke «behagelig» musikk av den dvaske husmor-radio-varianten, men toner som utfordrer i tillegg til å være passe smooth.
Debutplata til Les Imprimés er som en 12-låters spa-behandling, der man etter å ha blitt bortskjemt og knadd på serveres et glass med boblende frisk leskedrikk for voksne. Det er jo en miniskandale at sommeren allerede er på hell, når denne varmblodige herligheten slippes ut til folket.
Det er ingen armé av auteurer bak navnet Les Imprimés. Dette er derimot debuten fra enmannsbandet til Morten Martens, som har en 20 år lang CV som produsent og musiker.
Den frankofile sørlendingen nøyer seg ikke med et kyss på kinnet, men har heller laget ekte klinemusikk. Men heldigvis ikke av den innpåslitne, klåfingra typen. Her snakker vi classy kurtisering, gjort på rutinert og smakfull manér.
Martens forkynning av den klassiske soulmusikken har åpenbart gjort det New York-baserte kvalitetsselskapet Big Crown til Les Les Imprimés-fans. Sørlendingen er da heller ikke noen blåøyd Ola Nordmann, men en lommetyv av rang.
Det er en retro-faktor over både låtene og soundet her. The Impressions og tidlige Motown-grupper som The Miracles spøker i kulissene. Og apropos klinemusikk er flere Les Imprimés-låter som myke karameller rett fra Philly Soul-fabrikken. At en nordmann skulle pumpe nytt liv inn i arven etter The O’Jays og The Delfonics? Den så jeg virkelig ikke komme.
Denne skiva er allikevel ikke noen pliktskyldig museumsvandring. Beaten er like seig og tørr som i halvveis organisk av hip hop, og flere låter har en flyt som likner neo soul à la Erykah Badu.
Produksjonen er oppsiktsvekkende sterk. Dette er tungt orkestrert soul, som allikevel aldri blir masete. Et vell av lekre detaljer fra tangent- og strengeinstrumenter flyter rundt i lydbildet, som derfor aldri oppleves som fullpakka eller overdådig. Arrangementene har alltid en overraskelse eller to på lur.
Men det holder jo aldri å ha god smak. Man må ha noe på hjertet, i tillegg. Og selv om Martens verken er noen ny Marvin Gaye eller Aaron Neville, bruker han stemmebåndene til å presse all dramatikken ut av låtene og under huden til lytteren – både med og uten falsett. Koringene fra Thom Hell og Charlotte Amalie Andersen gjør melodiene litt ekstra lette i steget.
«Rêverie» fremstår som det etterlengtede kjærlighetsbarnet til en av landets flinkeste bakmenn. Om vi får høre mange norske album som tangerer godlyden Les Imprimés leverer her, blir jeg svært overraska.