Spoiler-advarsel: «That was our best one», stråler James Hetfield etter å ha sluppet gitaren på «Inamorata».

Om Hetfield mener låten, har han faktisk rett. Det elleve minutter lange trollet er definitivt noe av det mer solide fra dem siden Robert Trujillos dollarmillion-velkomstgave som bassist.

Om han mener albumet ... Vel.

Metallicas første album på syv år treffer på det arrogant ungdommelige – på grensen til barnslige – behovet for å ikke bli slapp. At de er en gjeng som ikke vil prøve å begrense seg er disse nærmere 80 heseblesende minuttene sterkt preget av.

Her skal ingen tro at man går seigt inn i AFP-ens tiår. «Full speed or nothing» (brølt i «Lux Æterna») er dogmet på «72 Seasons». 72 årstider som utgjør 18 år. Altså tiden det tar å bli et myndig menneske.

Nå er det vel knapt noen i denne kvartetten som må vise legitimasjon på polet lenger. Litt slapp hoderegning tilsier derimot at det er 18 år siden dagens versjon av bandet begynte å spille aktivt.

I det perspektivet er dette Robert Trujillos beste album.

Endelig får bassisten sin fortjente plass i miksen. Etter at han tidligere har blitt ofret for Hetfield og Ulrichs historisk kompliserte forhold til bass på innspillinger.

De andre tre gjør på hvert sitt vis mest av det de tror de kan best. Blant Hammetts lekre solospill og Ulrichs tough love for et eksepsjonelt godt mikrofonsatt trommesett, er det Hetfields tekstlige fremmaninger av eget mørke som står seg fram.

Åpenbart påvirket av et nytt avrusningsbesøk og fjorårets skilsmisse. Likevel er det lite av låtene som virkelig fester seg, og nesten samtlige låter burde vært holdt strammere i produksjonstømmene i oppbygging og avrunding.

De tidligere konsertoppvarmerne deres, Kvelertak gir ut sin første singel etter pandemien denne uken. Der rogalandsuglene stjeler fra alle andre, gjerne samtidig, er det ingen tvil om hvem Metallica snur seg mot. Her nikkes det kun til eget speil.

Likevel har de lært noe om allsidighet av sine oppvarmere.

«72 Seasons» åpner for eksempel med noe som ligner fingerspillet fra Dick Dale’s «Misirlou» og er innom boogiepunk (!) («Screaming Suicide», enmannsbuekorps («If Darkness had a Son») og riffstjeling fra Bjørks «Army of Me» («You Must Burn!»).

Men så, altså: «Inamorata». En avsluttende opus som vrir og vrenger seg i mulige og umulige retninger. Som et slags metalmonster (ja da) klarer den å kombinere mye av agg og harmonier. Og samtidig trekke Metallica et stykke videre. En låt som gjerne kunne bli tatt enda lenger i både omfang og tid, enn de elleve minuttene den har fått.

Akkurat der har Metallica anno 2023 endelig forstått begrensningens kunst.

Og akkurat der var det virkelig ikke nødvendig.