TREHOLT «Treholt III: Ut av ingenting» (IGH)
Treholt har utviklet seg til å bli noe av en supergruppe fra Tromsø og omegn. Det er fristende å legge til «helt under radaren». Og idet vi trer inn i siste del av albumtrilogoen heter «gudfaren» fortsatt Arne.
Neida. Kødda bare. Det er jo byens hyperaktive musikk-altmuligmann Carl Christian Lein Størmer som ikke har klart å sitte på hendene denne gangen heller. Da er det jo gledelig å oppleve at det tredje Treholt-albumet siden debuten for snaue 17 måneder siden også er det beste.
Som vi fikk se på Buktafestivalen sist sommer, består bandet også av de Trondheim-baserte nordlendingene Timo Silvola og Tony Gonzales på trommer og gitar, pluss Bergens bøseste bamse, Yngve Andersen, på bass.
Denne plata er allikevel spilt inn i relativ ensomhet, av den notoriske multitaskeren Størmer, i hans egen lille hule på kulturhuset Tvibit. Og han sykler beviselig med stødig kurs mot målet, uten behov for menneskelige støttehjul.
De lyse, skeive tvilling- og trillinggitarene (!) er sentrale melodibærere i Treholt. Det er lurt, siden Størmers tilnærming til synging er alt annet enn raffinert og kontrollert. Her må mikrofonen absorbere mye vrede. Tekstene er av nordnorsk karakter, da språkbruken vil få enhver prest til å stappe kjoletøyet langt inn i ørene.
Gitarspillet er, i mine ører, en pussig miks av noe som likner new wave, melodiøs hardcore og en type indierock som dukket opp (og døde?) lenge før den slags ble hipt på bransjefestivaler og radiokanaler med ungdom og studenter som målgruppe.
«Kalifornia» har et tydelig bånd til det legendariske New York-bandet Television, og da spesifikt samspillet mellom Tom Verlaine og Richard Lloyd. Andre gitarlicks gir meg faktisk assosiasjoner til Kraftwerk sine mer hektiske komposisjoner, bare utført med skranglete stålstrenger i stedet for syntetiske tangenter.
At musikken har en aura av hjemmeopptak skaper en kledelig au naturel-følelse. Størmer har garantert jobba grundig med disse låtene, men det er en spontan vibb over hele prosjektet. Jeg tipper det har vært en kort vei mellom hjertet/hjernen og mastertapen.
Låtene har en fin spennvidde. Der noen røsker de fæle følelsene opp med rota, har andre et groove man definitivt kan danse til. «I ett anna liv» er blant flere eksempler på pur pop, attpåtil med en søtladen melankoli i bunn.
15 låter er jo altfor mye, og føles som et lite velkomment gufs fra CD-ens storhetstid. Treholt slipper allikevel unna med denne «alt skal med»-tilnærmingen. Ingen låter er av typen man, i lett irritasjon, trykker seg forbi.
PS. Der Treholt er Carl Christian Lein Størmers rock-alibi, har han svært mange aktive prosjekter under andre alias. Det semi-elektroniske Valør, metalprosjektet Latham og punkbandet Systemet er alle verdt å låne ørene til.