MURDER MAIDS - Paradisbukta, lørdag
En helt perfekt kompo på papiret. Siste band ut på den kuleste scenen i Bukta, på lørdag. Det pleier normalt å være en garanti for deilig møljekamp før det hele har startet. Og på scenen: Et av de mest lovende, harde rockbandene i kongeriket på flere år. Fersk skive, nummer to på bare to år, ute.
Problemet er bare at hovedandelen av de som er i Bukta er der for å se «Han Sivert», og derfor – jeg tror og håper i hvert fall at dette er grunnen – er det rett og slett ganske glissent foran scenen. Det er ikke unormalt at det er slik i starten, men her fylles det bare ikke nevneverdig på utover. Det er selvsagt ikke bandets feil, men konserten blir, naturlig nok, preget av dette.
Frontfigur Noah V. Foshaug later uansett ikke til å bry seg nevneverdig, der han kommer hoppende inn på scenen etter resten av bandet, åpenbart med så mye energi at han verken klarer eller vil stå i ro. Den unge mannen er et sant fyrverkeri.
Jeg har sett dem på klubb, der de og han virkelig er i sitt ess, og han er jo det råeste og mest gullforgylte fra Målselv siden Bjarte Engen Vik, da han knakk sine første hoppski etter en scooter på nachspiel i 1987, og Noah leverer også. Han er ikke her i kveld for å vente på at folk skal skjerpe seg og komme seg ned bakken for å se dem.
De peiser heller bare på, hele gjengen, som om det gjelder liv, og med Jon Anders Venger i ryggen, som lett er en av landets mest lovende trommiser, en norsk arvtager for the late great Steve «Thee Slayer Hippy» Hanford, og to gitarister som bare øser på, blir det «never a dull moment, som Rod sa.
Det blir likevel en konsert hvor bandet hele tiden sliter i motbakke. Tilstrømmingen av mer publikum uteblir, og konserten bærer etter hvert dessverre mer og mer preg av dette. Forsøk på å splitte folkemengden, for å få en real moshpit-krasj blir halvhjertet, selv om et tjuetalls folk hiver seg i dansen og smiler og ler.
Det er likevel ikke krise på noen måte. Vi får servert et kontant og hardtslående sett med spredt låtutvalg fra begge skivene.
Min personlige favoritt av dem, «Child Protective Service», det sinteste samfunnsdebattinnlegget om Barnevernet som er laget her til lands, krediteres bursdagsbarnet og bandets labelsjef, Robert Dyrnes. Litt corny med akkurat den låten, men det er selvsagt kjærlig og godt ment.
Gutta skal uansett ha for innsatsen. Det klages aldri fra scenen. Det er null sutring. De er bare ute av stand til å endre objektive, fysiske forhold, og det blir ikke bedre jo nærmere Madrugada-konserten vi nærmer oss, for det tynnes i rekkene. Jeg lar meg likevel imponere.
Bandet er purt gull, og Noah er et funn av inkarnert, ungdommelig rock-energi. Nå vil jeg se dem på klubb, som hovedattraksjon, uten at det handler om noe annet enn dem. Det passer dem bedre. Og de fortjener bedre. Takk for innsatsen, gutter. Dere gjorde alt som stod i deres makt. Det er nok. Sees snart!