N∆EON TE∆RDROPS «Testimony» (Love OD Communications)

Per Martinsen er at navn som burde klinge svært kjent for de fleste av oss som har et snev av interesse for elektronisk musikk, blant annet som den ene halvdelen av synth-popduoen Frost, men i de senere år kanskje først og fremst for sitt spellemannprisvinnende soloprosjekt Mental Overdrive.

I sitt nyeste prosjekt, N∆EON TE∆RDROPS, har Martinsen vridd seg et lite hakk mot mer vokalbasert og konvensjonell popmusikk, hvor han selv har stått for både låtskrivingen, produksjonen, instrumenteringen og ikke minst vokalarbeidet.

Jeg hadde aldri hørt mannen synge før, og her må jeg umiddelbart bare si at jeg er svært imponert over elektronikabautaens evner som popvokalist – for det er i stor grad tilstedeværelsen og nerven i stemmen som legger lydfundamentet og fargepaletten til rette for hele skiva.

«Testimony» åpner knallsterkt med «Waters Rising», hvor de første sekundene sender tankene litt i retning pop à la Röyksopp – men det tar ikke lang tid før det hele mørkner kledelig til, og retningen for resten av albumet åpenbarer seg videre med singlene «Amnesiacs» og «Outbound».

Her er hele lydbildet gjennomsyret av den mest 80-tallsinnstuderte, neonbefengte og monotone darkwave man kan tenke seg, toppet med et lite snev glo-fi for god stemning. Den kanskje mest åpenbare og soleklare referansen jeg kan komme på er Depeche Mode, og jeg ville blitt ekstremt overrasket om de ikke var blant tromsøværingen største favorittband i hans formative år.

Albumet varierer godt, fra den dunkle og nedstemte «Haunted» til låter som «Senseless», som like gjerne tar turen innom 90- og 00-tallets breakbeat-tendenser – og om du hører ekstra nøye etter, er det neigu ikke umulig at du vil finne en liten antydning til 1997-slageren «You’re Not Alone» av Olive der inne også. Du er herved advart.

Andre høydepunkt som bør nevnes her, er det fullstendig uventede rave-partyet i outroen til «Borderlines» (som dessverre slutter alt, alt for tidlig) og «Starlight», hvor Martinsens kone og mangeårige musikalske partner, Aggie Peterson bidrar med brillefin koring.

Skal man likevel pirke på noe, må det være at de aller fleste låtene er nesten irriterende korte, slik at de stort sett nesten er over før man rekker å komme seg inn i flytsonen. Nå kan ikke alt vare evig heller, men et par (minst) åtte minutter lange «album-versjoner» hadde virkelig gjort seg her. Låtmaterialet i seg selv er kanskje ikke heller albumets aller sterkeste side – misforstå meg rett, da det absolutt er veldig bra – for her er det soundet som stjeler showet.

De estetiske valgene og detaljrikdommen som lever og bor på «Testimony» sitter rett og slett som Bugg i pannelugg, og av alle skiver jeg har hørt den siste tiden, må dette være den som har gitt meg mest lyst til å se samtlige episoder av David Hasselhoff-serien «Knight Rider» på lenge.

N∆EON TE∆RDROPS er både blant de særeste og de mest tilgjengelige pop-elektronikautgivelsene jeg har hørt på en stund, og dette lar seg selvfølgelig kombinere utrolig fint.