Dette er altså tjuende gangen Buktafestivalen går av stabelen, noe som er høyst forvirrende, enn si nådeløst beskrivende på hvor gammel en selv har blitt.

Siden to år ble satt på pause på grunn av pandemien, finnes det altså festivalgjengere på helgas festival som er 22 år gammel, og som ikke var født da den gikk av stabelen for første gang i 2004. Slikt kan man bli svimmel av å tenke på.

Undertegnede har vært til stede samtlige år, der kun to dagers fravær på grunn av en begravelse (og en annen konsert et annet sted) er eneste unntak. Jeg føler derfor at grunnlaget er greit nok til å oppsummere de største høydepunktene, selvsagt med hundre prosent subjektivt blikk på saken.

Lista er ikke rangert, og er i tilfeldig rekkefølge

1. Ricochets (2004)

De gikk rett på scenen (den gang var det kun én scene) og startet med en steintøff coverversjon av The Cramps’ «New Kind of Kick», og derfra og ut så de seg ikke tilbake. Selv i sol, på en altfor stor scene, var de dritbra, dritskumle og hinsides tøffe. Og ganske dritings, men de var alltid gode uansett.

Første året var det, i likhet med Øyafestivalen, kun norske artister. Med et Ricochets i kanonform (med dobbelt trykk på «kanon») føltes det helt uproblematisk. De var i gang, noen kilometerlange ølkøer til tross.

2. Motörhead (2006)

Internasjonale band kom på plakaten andre året, de fleste barnesykdommene var unnagjort og øverst på plakaten sto Selveste Motörhead. Bare det å se Lemmy stå bredbeint og synge noen av rockens største klassikere opp i mikkstativet, på et sted man fra før var vant med å grille pølser i fylla eller, for noen, å bade, var i seg selv verdt inngangspengene alene.

Et stykke byhistorie, det der, akkurat som det også var da bandet spilte i Tromsøhallen tjue år tidligere.

3. The New Bomb Turks (2007)

Amerikanerne var et av de to, tre beste rock’n’roll-bandene på hele nittitallet, og så var de plutselig her i byen og gjorde et iherdig, og nesten vellykket, forsøk på å rive ned hele festivalen med mesterlig punkrock-moro.

Vokalist Eric Davidson konverserte med hver og én blant publikum, stjal caps og skjerf fra folk og herjet villmann. Det var så vakkert, så vakkert (i hvert fall for oss som sto på tredje rad). Og det var så latterlig tøft.

4. Witchcraft (2013)

Magnus Pelanders band med sin beste besetning, og med det relativt ferske mesterverket «Legend» i ermet, leverte en konsert så magisk, så hard og så særegen at man bare måpte i samfulle minutter av konserten.

Da Bukta kappet lyden til PA-anlegget, midt i sistelåten, bare fortsatte svenskene å spille med monitorlyd. Det var sykt autoritært. Pur fuckings magi.

5. Gluecifer (2018)

Det var deres første konsert på europeisk jord siden forrige gang de var i Tromsø, og comebacket ble en seierstriumf av de helt sjeldne. Absolutt alt klaffet.

Bandet var til og med blitt enda bedre å spille, og Biff Malibu var fortsatt en av verdens kuleste frontfigurer og beste vokalister. For en helt ubegripelig fantastisk fest av en konsert det var.

6. Stein Torleif Bjella (2017)

Ål-guttens andre opptreden på festivalen, og Bjella er jo alltid bra, som det også var første gang (i 2012), men nå var han her med fullt band og to gitarister (Geir Sundstøl og Amund Maarud), og med en brennhet rytmeseksjon (Eirik Øyen og Kenneth Kapstad på bass og trommer) låt det altså så vidunderlig og massivt at det var en fryd. De kunne spilt på både Wembley og Bastard, husker jeg at jeg tenkte. Makalaust.

7. Roky Erickson (2009)

Den aldrende legenden, kultfiguren og det musikalske geniet fra Texas var knapt i stand til å gjennomføre en normal samtale, enn si intervjue (jeg gjorde et slags forsøk i det som ble en ganske speisa sak i den avisa jeg jobbet i den gang), men på scenen leverte han som bare det. Gitarene satt. Primalskrikene satt. Låtene tordnet ut. Det var rett ut sagt rørende, og nesten litt ubegripelig, hele greia.

8. Sivert Høyem & The Volunteers (2007)

Denne konserten er en av de mer spesielle jeg har opplevd. Sivert sto på hovedscenen i Bukta bare to dager etter at sin gode venn og bandkollega Robert Burås ble bisatt, noe stemningen selvsagt bar sterkt preg av. Men Sivert leverte varene som bare det.

Da han spilte Madrugada-klassikeren «The Kids Are on High Street», raknet det for noen hver av oss der ute på gresset. Det var så mange lag av følelser. Ingen som var der vil glemme det. Flere av Madrugadas mange konserter på festivalen er også helt der oppe.

9. The Stooges (2007)

Senere på kvelden, samme dag, var det klart for en reunion med verdens beste rock’n’roll-band noensinne, der kun den avdøde bassisten Dave Alexander (døde i 1975) manglet (erstattet av Minutemens Mike Watt). Iggy Pop så ut som han fortsatt ville gå til krig med hele verden, og bandet durte på med ei vill rekke klassikere fra bandets to første album.

Det hele føltes så jævla historisk, og etter gigen med Sivert litt tidligere, var det noe helt enormt forløsende med hele konserten fra Ann Arbours fineste og råeste. Sivert var til og med på scenen på slutten, og klappet og sang til klassikeren «No Fun». Ja, historisk.

10. The Sadies (2009)

De var et av verdens cooleste liveband, og er det sikkert fortsatt også, selv etter Dallas Good døde fra oss i fjor. Konserten i Bukta var en eneste lang nytelse av perfekt spilt, låtsterk og velsmidd rock, fremført av noen av de aller flinkeste i faget.

At det musikkelskende bandet løp rundt hele festivalen og sjekket ut andre band de andre dagene, og hengte på Blårock om kveldene, var også stas for mange av oss.

11. Midnight Choir (2017)

«De befinner seg på et helt annet nivå, og risset seg inn i buktahistoriens øvre sjikt av store opplevelser. Dette var svimlende bra», skrev en fjetret utgave av undertegnede i en alt annet enn avmålt eller nøktern anmeldelse av konserten.

Jeg står inne for hvert ord fremdeles. Comebacket var så sjokkerende bra at man knapt trodde det man så og hørte. Og publikum var helt fantastisk disiplinerte og bra. For en stratosfærisk höjdare.

12. Thee Mono Sapiens (2012)

Kvaløyslettas fryktede sønner var (er?) et band som alltid surret det til for seg selv, med rotete og manglende utgivelsestempo, flytting av bandmedlemmer over landet, tull og rør. Når de hadde dagen, var de derimot et liveband av dimensjoner. Og denne kvelden klaffet absolutt alt.

Forsterket med gjestevokalister fra flere av byens beste rockvokalister, og med en Homo Sapien i toppform i front, hamret de navnene sine inn i fjæresteinene, med ei tohodet slegge. «Tenk hva dette bandet kunne ha blitt», tenkte mange av oss på vei hjem. Men akkurat denne kvelden var de blitt det. De var best.

13. Helldorado (2019)

Stavanger og Jørpelands store sønner er alltid verdens beste band når man ser dem live, og denne kvelden var intet unntak. Dag Vagles orkester befinner seg på eget nivå når de trår klampen i bånd, og her fikk vi en greatest «hits» fra de superbe skivene deres, krydret med råsterke coverlåter.

De avsluttet med Roky Ericksons «Night of the Vampire», som en hyllest til legenden, som hadde gått fra oss to måneder tidligere. Gud HJÆLPE, det var så bra.

14. De Press (2017)

De har egentlig aldri vært oppløst, selv om frontfigur Andrej Nebb har gjort mye rart og utenomsportslig siden storhetstiden tidlig på åttitallet, men det var som om tiden hadde stått stille. «Sjokkerende bra fra en gammel mester» skrev undertegnede i en ekstatisk anmeldelse.

De skulle egentlig bare spille hele klassikeren «Block to Block» (1981), men spedde også på med annet, nasjonalt gull fra samme tiden. Dødsbra.

15. Dagny (2022)

Det eneste som var feil med denne konserten var at ikke Dagny hadde spilt her før (hun hadde vært gjestevokalist med The Dogs her i 2019, men det teller selvsagt ikke på samme måte). Men det virket som hele Bukta og byen hadde ventet så lenge på dette, at da hun entret scenen, var det som å se en hjemmefavoritt på hjemmebane med hjemmepublikum spille mot en banehalvdel helt uten motstand.

Dagny leverte, sjarmerte og naila hele konserten slik bare internasjonale popstjerner av dette formatet er i stand til. Selv gamle og slitne rockere måtte felle en gledeståre, ikke minst da Dagny-mamma og Dagny-pappa kom inn på scenen og backet henne på henholdsvis vokal og giar.

16. Kyuss Lives (2011)

Også et slags comeback. Kyuss hadde vært oppløst siden 1996, og jeg gikk inn i konserten med ganske lave forventninger. Det skulle vise seg å bli gjort til skamme, og er det ikke slike kick som er de aller beste?

Bandet var superstramt, og de bare kvernet ut sin massive rock så hardt og deilig høyt at den slo oss i trynet, moste oss i mellomgulvet og fikk det til å krible i hele systemet. Og for noen låter. Jeg hadde nesten glemt hvor mange bra de hadde. Her kom beviset. Det var helt vilt.

17. The Northern Lies (2016)

Vidunderlige Northern Lies med vidunderlige og umistelige Henry Johnsen i front spilte sin aller siste konsert denne lørdagens formiddagen, under «Bukta for alle».

Henry selv var sterkt preget av sykdommen som tok ham fra oss senere på året, men straks konserten var i gang, var det som om en ytre energi bare kom inn i den tynne kroppen og gjorde ham til den vanvittige frontfiguren og vokalisten han vitterlig var.

Vi drakk kaffe, spiste vafler, lo, gråt og lot oss løfte opp av noen av de sterkeste låtene og den beste musikken som er laget her på øya. For et helt ekstraordinært begavet geni Henry var, både som vokalist og låtskriver. Takk og lov at vi har slike minner å kapsle ham inn i.

18. Torgeir Waldemar (2015)

Han har alltid vært knallbra live, både solo og med band, med det han og bandet lirte av seg i Paradisbukta var så himla rått, variert og perfekt levert at man følte seg direkte privilegert av å stå der med en halvliter bayer i hendene.

Låtmaterialet er jo helt enestående, men her låt det i tillegg hakket hvassere og kulere enn på plate. Anders Møller viste dessuten at kjettinger er verdens beste og mest undervurderte perkusjonsinstrument.

19. Daniel Romano and Outfit (2022)

«Noe av det drøyeste i hele festivalens historie», skrev jeg umiddelbart etter konsertlutt, og det er jo slikt en kan finne på å lire av seg rett etter en konsert, når ekstasen er på fullt, men jeg står faktisk hundre prosent inne for det fortsatt.

Det var altså så bra at det var teit, og med litt avstand til hele sjokket fra det lille canadiske geniets opptreden, tenderer jeg til å mene at det hele er noe av det beste jeg noensinne har sett, uansett sjanger. Bandet var så tight, de var så kule, det hele var så sinnssykt rått og ehhh … sexy.

Hele konserten var rock’n’roll i sin edleste form, fremført av det som etter all sannsynlighet er det beste som er der ute for tiden. Måtte de komme tilbake. Gjerne allerede i år, som en overraskende erstatning. Jeg spanderer jetfly.

20. Et navn i 2023

Vi lar den siste plassen stå åpen, i håp om at 2023 også skal kunne generere enda mer historie for festivalen og oss som hvert år kommer krekende tilbake dit.

Jeg hadde egentlig tenkt å kåre de verste nedturene og skuffelsene også, men det føles bare feil på en dag som dette, så det får vi ta en annen gang. Buktafestivalen har i hvert fall bidratt sterkt til å sette Tromsø på rock-kartet, gjøre byen kulere og somrene morsommere, og vi er heldige som har fått oppleve så mye kult i så mange år.

Måtte det bli tjue år til. Da er jeg pensjonist, slipper å jobbe, og skal bare drikke masse bayer, spise masse sjømat og – selvsagt – klage på at alt var sinnssykt mye bedre før. Som det alltid er og var. Når lista legges høyt, må man alltid tåle å bli målt opp mot seg selv.

Så vel blåst hittil, Bukta! Jeg elsker deg, din gamle skjøge.