RICOCHETS
Blårock, torsdag 9. februar. Utsolgt.
Fredrikstad-bandet Ricochets dukket brått opp fra intet like rundt millenniumskiftet, først som vinnere av Zoom-konkurransen, og deretter med debuten «Slo-Mo Suicide», som umiddelbart tok den fulle og hele oppmerksomheten til de fleste med et snev av interesse for rock her til lands, og de ble raskt løftet frem og hyllet som landets mest lovende band av en samstemt musikkpresse.
Bandet ble ikke akkurat mindre interessant med oppfølgeren «The Ghost of our Love» (2003), hvor tittelsporet byr på noe av det absolutt ypperste som er produsert av norsk rock gjennom tidene.
Det ble imidlertid stille fra østfoldingene etter tredjealbumet «Isolation» (2005), og det skulle deretter ta hele 18 år før det omsider kom ny musikk fra den kanten, med det eminente albumet «Closer to the Light», som ble avduket i forrige uke.
Dette er uansett et band som gjør seg aller best live, og de burde ikke være et helt ubeskrevet blad for den gjengse Tromsø-publikummer, da de i løpet av årene har spilt i byen en respektabel haug med konserter, blant annet tre ganger på Buktafestivalen, samt fire smått sagnomsuste konserter på nettopp Blårock, som var kveldens åsted.
Fredagens konsert har allerede vært utsolgt en stund, og etter torsdagens ekstrakonsert (som ble utsolgt torsdag ettermiddag) på Blårock kan man enkelt slå fast at kveldens publikum har mye å glede seg til, hvor garasjerockerne fra plankebyen har tatt med seg en fin miks av både nytt og gammelt materiale på settlisten.
Selv om bandet har en mildt sagt imponerende låtkatalog å plukke fra, var det åpenbart at de ønsket å presentere flest mulig låter fra sitt siste album, noe som utgjorde litt i underkant av halve settlista. Kvintetten sparket dermed like greit ballet i gang med albumåpneren «Time to Go», etterfulgt av «Backseat Drivers», og man ble raskt påminnet at det ikke er uten grunn at Trond Andreassen har fått rykte som en av Norges beste rockvokalister.
En annen styrke som bør nevnes, er Andreassens entertainer-egenskaper og naturlige autoritet som frontfigur, og bare ti minutter inn i settet hadde han allerede rukket å ta seg en skålerunde gjennom halve publikum, og laget fest i selv de mørkeste hjørnene av konsertstedet. Når bandet omsider ga plass til et knippe litt eldre og mer kjente godbiter, som «Depressive Side of Town», «Cold Outside» og den småsnodige, men svært fengende «Bad Shape», ble stemningen hevet ytterligere noen hakk nærmere taket.
Det er alltid hyggelig å få servert gamle favoritter, men det var likevel et par av nylåtene som ble blant de største høydepunktene for undertegnedes del, spesifikt «Shooting Star» og «Galaxies (Dead End Street)», hvor spesielt sistnevnte på en eller annen underlig måte ga meg litt Bowie-vibber, noe som ekstremt sjelden blir feil. Begge er knallsterke låter på skiva, men gjør seg enda bedre live.
Mange band har låter de simpelthen aldri vil kunne slippe unna, og for Ricochets er naturlig nok «Slo-Mo Suicide» en slik låt. Selv om fremførelsen kunne virke både smårusten og rutinepreget på samme tid, er dette en låt det er klin umulig å ikke kauke med på, enten man vil eller ikke.
Overskuddet til bandet dro seg opp ytterligere et par hakk på den noe nyere skapningen «Bad Behavior», og til tross for at dette er et band som har holdt på lenger enn enkelte i publikum har levd, hadde det lite å si for energinivået, og Andreassen var ofte både høyt og lavt å finne underveis, og da i minst tre av Blårocks fire etasjer.
Etter å ha rundet av hovedsettet med «See me Change» fra sisteskiva, var det vel neppe noen hemmelighet at det ventet et par ekstranummer, og da selvfølgelig med bandets magnum opus «The Ghost Of Our Love» som siste spiker i kista.
Det er lite som kan slå feil når et band er rustet med en usedvanlig sterk låtkatalog, en av Norges beste rockvokalister og frontfigurer, samt musikerne bassist Knut Øyvind Olsen og keyboardist Svenn Poppe, som spiller som om de ikke har gjort noe annet de siste 20 årene. Nykommerne Fredrik Gretland og Johan Edvardsson (sistnevnte på krykker), på henholdsvis gitar og trommer, gjorde også en aldeles strålende jobb, selv om de kanskje ikke prøvde å utkonkurrere Andreassen når det kom til scene-karisma.
Skal man trekke ned på noe, må det ha vært at bandet ikke låt 100 prosent samspilt hele tiden, med litt rusk i maskineriet her og der, spesielt på de gamle låtene. Dette blir uansett bagatellmessig, og det er utrolig kult å kunne se et av Norges beste rockband tilbake på scenen med nytt og sterkt låtmateriale.
Kvelden ble kanskje ikke fullstendig legendarisk, men likevel en virkelig god og minneverdig konsertopplevelse.
