MARI BOINE & BUGGE WESSELTOFT «Amame» (By Norse Music)

Mari Boine er nok den artisten som i aller størst grad har brakt tradisjonell samisk musikk inn i den kollektive bevisstheten, gjennom en karriere som snart begynner å nærme seg 40 år. Det er altså ingen hvem som helst vi snakker om her.

Jazzmusiker Bugge Wesseltoft har på sin side også bygget seg opp en svært rikholdig og variert albumkatalog, men er kanskje aller mest kjent for utgivelsen «New Conception of Jazz», som var noe av det hippeste man kunne lytte til på slutten av 90-tallet.

Med to så vidt forskjellige karrierer er et samarbeid mellom nettopp disse to artistene trolig ikke det aller første mange hadde sett for seg komme – men dette er faktisk ikke første gang de to jobber sammen, da Wesseltoft var både produsent og medmusiker på Boines album «Eight Seasons = Gávcci Jahkejuogu» allerede i 2002.

Denne gangen har derimot begges navn fått plass på albumcoverets forside, og resultatet av samarbeidet fungerer både vel og bra mesteparten av tiden – noe som bare skulle mangle, med artister av dette kaliberet som gjerningspersoner – men det er også deler av «Amame» som ikke treffer like godt blink.

Åpningslåten «Amame jávkat (So We Don’t Fade)» er i grunnen en god pekepinn på hvor det bærer hen, og for å starte med det beste – det hele låter uimotsigelig vakkert, nedtont og kledelig underspilt, hvor lydbildet stort sett er høvlet ned til Boines stemme og Wesseltofts instrument – kun med små antydninger til forsiktig perkusjon og annen lydpynt her og der.

Denne nyktre tilnærmingen funker veldig bra på flere av låtene, men kanskje spesielt godt på «Don oidnet mu sielu (You Saw My Soul)», hvor et nesten symbiotisk samspill og et strengt konservativt arrangement gjør lytteopplevelsen til en nesten transcendental og meditativ opplevelse.

Andre høydepunkter som bør nevnes, er den melankolske lykkepillen «Elle», samt avslutningssporet «Mu oappá niegus (In My Sister’s Dream)», hvor sistnevnte også er låten som skiller seg mest produksjonsmessig ut på albumet – men som også minner mest om det jeg forbinder med «klassiske» Boine-utgivelser.

Jeg synes også at Boines stemme kommer aller best til sin rett når hun lener seg mest mot verdensmusikk-segmentet, selv om dette er et album som i stor grad trekker litt i alle retninger – fra salongvennlig popjazz, som «If Tomorrow’s Mine» – til den nesten litt musikal-aktige kuriositeten «Čiŋadan gahpiriin (My Head Holds High the Horned Hat)».

Til tross for at det minimalistiske utgangspunktet utgjør mye av styrken til «Amame», bidrar det også til at det kanskje ikke låter nøyaktig like spennende og variert hele veien – spesielt med tanke på albumets rause spillelengde.

Jeg er generelt glad i sparsommelige studioproduksjoner, hvor antydningenes kunst og økonomisk bruk av studiomagi er hovedregelen, men her tror jeg en tidvis strengere regi kunne ha vært fruktbart – i hvert fall om man skal pirke – da enkelte låter i flekkene kan høres ut som et delvis improvisert, men svært påkostet øvingsopptak.

Rent bortsett fra dette, vil jeg si at samarbeidsprosjektet til Boine og Bugge absolutt er noe som holder vann, og at det er nok gullmarmelade spredt utover hele skiva til at den er verdt både én og to ekstraserveringer.