BLOOD COMMAND «World Domination» (Hassle Records)
Sterke farger og skrekkelige skrifttyper. Blood Commands visuelle profil er et presist bilde på musikken.
Det låter stygt og farlig. Samtidig tyter det plenty av pop utav sprekkene, i denne skitne stridsvogna av et band. Blood Command dundrer ut grooves som trigger reptilhjernen, og får musklene til å rykke. I tillegg må man bare nynne med når refrenget kommer.
Bandleder Yngve Andersen viser seg å være en seig jævel. Siden 2008 har Blood Command vært moderskipet blant denne faenskapgründerens mange musikalske prosjekter. Produktiviteten har vært imponerende, både i egne prosjekter, og som utløpskanal for mange av landets beste band gjennom Andersens plateselskap Loyal Blood Records.
Så hvorfor ikke bare gå for verdensherredømme, som den ambisiøse platetittelen flørter med, siden ballen allerede ruller i et dumdristig tempo?
Marsjen ut på den store scenen innledes med en orkester-intro, av typen som kunne fått selv Ennio Morricone og Turboneger til å rødme i anfall av jantelov-panikk. Men vokalist Nikki Brumen lar oss ikke være lenge i dette svulstige drømmelandet.
Australieren tar umiddelbart tak i ballene, og røsker til. Hun er det perfekte trollet til å fronte denne ville kakofonien, og Brumen viser seg i tillegg som en god sanger når eksplosjonene bak henne trenger en melodisk tilleggsdimensjon.
Hardtslående band som evner å lage litt show utav rampestrekene, er dessverre sjeldne. Disse Adidas-fetisjistene fra Bergen har funnet en nisje der ingen vits er for dårlig, og ingen nachspiel-idé er for ko-ko til å kunne inkluderes i tekst og musikk.
På «World Domination» har Blood Command skapt et Melodi Grand Prix for utstøtte freaks og underdogs. Kvintetten er selv alle bandene gjennom denne merkelige forestillinga. De spyr ut gørra si, men glitter, kakelys og neonfarga strobelys kunne vært helt naturlige vedheng.
Det står nemlig ikke bare hardcore punk og rumpesparkende metal på denne menyen. I løpet av plata får vi både dataspill-trance, horrorcore-rap, og synthpop med trompet (!) attåt. Man må vel mentalt sett være ganske langt ut i kosmos for å legge slike luftige planer, og temmelig uredd for å sette dem ut i livet.
Kødder de, eller? Vel, Blood Command føkker definitivt med alle forventninger til hva et band «skal» være, og ideen om en homogen identitet (bortsett fra bekledninga, da). På et eller annet vis fungerer vestlendingenes schizofrene tilnærming til stil og format helt ypperlig, i albumformatet.
Blood Command er antitesen til «voksenrock» – dette uttrykket like heslig og selvmotsigende som «liberalkonservativ» eller «guilty pleasure».
På tampen går Yngve Andersen helt ned i emo-kjelleren, med synth-orgien «Tetragram». Da har vi lagt igjen mye blod og svette. Mange spyttklyser og breie glis har det også blitt.
Puh! Dette er ikke ei skive man lar gå på repeat gjennom flere runder. 20 låter blir ikke bare i overkant mye juling å ta imot. Variasjonen i inntrykkene man bombarderes med er så store at man trenger en pause, for å slikke sårene og fylle opp med karbohydrater nok til å kaste seg inn i den musikalske tørketrommelen igjen.