KONSEN & BEADY BELLE – Verdensteatret 03.02.2024 (Nordlysfestivalen)
På vei til kveldens evenement får jeg høre at hele 28 av byens musikkstudenter på universitetsnivå skal i ilden. Det første spørsmålet som popper opp i hjernen er derfor: «Hvordan i helvete skal alle få plass der nede på gulvet i kinosalen?». Dette skulle vise seg å gå helt fint.
Bortsett fra det rent praktiske var jeg nysgjerrig på hvordan disse fremtidige yrkesmusikerne skulle bruke kreativiteten til å kna og strekke på Beady Belles uttrykk, som i utgangspunktet er en miks av neo-soul, jazz og pop. De kan jo ha helt andre innfallsvinkler enn musikerne vi har hørt på platene.
Myten om Musikkonservatoriet som et sted som hovedsakelig fabrikkerer arbeidskraft for de offentlige finkultur-institusjonene, er jo kraftig nedsablet – om ikke knust.
De siste tiårene har studentene herfra leflet med all slags musikk – til og med rytmiske perversiteter som hip hop, elektronika og rock (!).
Beadys Belles musikk burde være mat for flinkiser. Sløye, småfunky beats finnes det jo mye spillerom innimellom. Det er også mange muligheter til å trøkke ordentlig til, viser det seg i løpet av en drøy time på Verdensteatret. Idet scenen er satt, og de innledende høflighetsfrasene fra scenen er unnagjort, tenker jeg: «Kom igjen – imponer oss!».
Det starter melankolsk, og etter hvert mektig bra. Konsen-ensemblets fremføring av «Almost» ville ha funka godt som innledning til en bredbeint og dramatisk rockopera. Så entrer blåserrekka scenen, og gjør «Diamond in the Rough» til en enda mer massiv opplevelse.
Det er plass til alt fra laptop til pedal steel i kveldens besetning. At det tidvis låter litt uoversiktlig får vi skylde på den numeriske maksimalismen, ikke selve spillet.
Selv om det er urettferdig å trekke ut noen blant de 28, får de to unge herrene på piano og orgel jobben som bandets primære melodibærere og solister og innledningsvis. De kaster virkelig ikke bort muligheten til å trille ut lekre toner.
Beady Belle sjøl – eller Beate S. Lech, som hun egentlig heter – eier midten av scenen, men deler gladelig på oppmerksomheten. Det er over 20 år siden Beady Belle albumdebuterte, men fjorårets «Nothing But the Truth» viser en artist som er langt unna å synge på det siste verset. Kveldens fremføring av tittelsporet på nevnte plate er slagkraftig, men samtidig full av finesse.
Etter en stund tar Lech en pause fra scenen, og overlater låtmaterialet helt og holdent til ungdommen. I innspilt format er mye av musikken til Beady Belle myk og behagelig. Man får liksom fornemmelsen av at lyset er dempa, pleddet er lunt, og tekoppen er lunken nok til at de ikke svir på leppene.
Musikkonservatoriets unge voksne gjør disse låtene på en råere, mer variert og større måte. Dette er kanskje «arbeidstrening» for musikerne, men en fullverdig konsertopplevelse for oss tilhørere.
En del skjønnhetsfeil blir det riktig nok. En del av disse musikerne har et stykke å gå før de blir fullblods entertainere, i tillegg til flinke instrumentalister. Dette blir tydelig idet Beady Belle tripper opp på scenen igjen, og gir showet et kontant spark i ræva.
Beady Belles MGP-bidrag fra noen år tilbake, «Playing with Fire», er kveldens siste låt. Og kanskje var det Eurovision-feberen som gjorde at mange måtte holde sofaen denne kvelden? Når nesten 30 av byens «unge talenter» får muligheten til å samarbeide med en etablert stjerne, skulle man tro alle setene i Verdensteatret ville bli fylt.
I det obligatoriske ekstranummeret bidrar blåserekka kraftig til å gi melodien både varme og emosjonell pondus. At blåserne ble avspist med noen få biroller i løpet av konserten, skjønner jeg fint lite av. Beady Belles musikk er jo som skapt for å krydre med arrangementer for messing- og treblåsere.
Før konserten fryktet jeg at det ville bli for mange kokker som måtte knive hardt, og kjempe om plassen, for å få sine sekunder i rampelyset. Dette løste seg fint siden konserten i stor grad besto av to band som vekslet mellom å være på scenen.
At Konsen-musikerne leverte så bra etter kun to dager med øving, er imponerende. Om en lignende konsert settes opp under neste års festival, synes jeg de fortjener minst ei ukes forberedelser.