1. BIGXTHAPLUG «The Biggest»
Dallas-rapperen forvalter arven til klassikere som UGK og Z-Ro, tekniske historiefortellere med blues i blodet, med en flow så perfekt at jeg vil ta den med meg hjem og lage middag til den. Han rekontekstualiserer 00-tallets Texas-sound, gir nytt liv til utdaterte samples og lever opp til platas navn. Alt er større i Texas, noen gang også kunsten.
2. JAY WORTHY & ROC MARCIANO «Nothing Bigger Than The Program» 3. JAY WORTHY, KAMAIYAH, HARRY FRAUD «The Am3rican Dream»
Den Compton-bosatte Canadieren er en arbeidskuk som er best på cinematiske detaljer og god, gammeldags spytting. Sammen med gudfaren til dagens skrudde, 90-tallsinspirerte gate-rap presterer han et iskaldt mesterverk. Over rustne mafioso-beats males bilder av mørke bakgater i skyggen av Hollywood-skiltet. «TAD» er dagen til Marciano-samarbeidets natt. Kamaiyah tar Jay med på fest, og bidrar med musikalske dopaminer og melodisk snert. De skeive Fraud-beatsene burde rykket begge ut på tynn is, men de er varmere i trøya enn Charter-Svein på reality-audition. Det oser cocky overskudd fra et tospann som kler hverandre som Harald og Bård, Thomas eller Sonja.
4. BUGGIN «Concrete Cowboys».
Buggin vil bare sparke deg i trynet og kjøre over deg med sin «Poser Bulldozer». Med et smil om munnen. Det er stramt regissert og beinhardt, men uten den neandertaliske macho-poseringen til sine foregangsmenn. For det er innlysende referanser. Da metalcore het crossover, og band som Cro-Mags og Leeway ga punken sin en ekstra tyngde, og moshpitene et ekstra fareelement. «Good, friendly, violent fun», programerklæringen til thrash-legendene i Exodus, burde vært klistret på coveret. En stemme på Buggin er en stemme på Moshpartiet!
5. WEDNESDAY «Rat Saw God»
Vi befinner oss i et gotisk noir-univers i sørstatene hvor grunge, shoegaze, alt country og et lite hint av støy smelter sammen og danner bakteppet for vokalist Karly Hartzmans personlige historier fra småbymørket. Alle som faktisk er fra ei bygd vet at potensialet for mørke er uendelig større der enn i storbyen. 90-tallets alternativrock er Gen Zs «classic rock», og i Hartzmans stemme hører vi ekko av Courtney Love, Kim Gordon og PJ Harvey. «Rat Saw God» er like helstøpt som The Dogs sin kumlokk-merch.
6. LANKUM «False Lankum»
Musikkanmeldere. Faen til folkeferd. Der sitter de med sine slitte canada-skjorter og dikterer hva som er god skikk og smak med selvopptatt mine. Heldigvis. Når de kanoniserer noe i kor er det ballast, teft og det vi kalte peil som ligger bak, og da kan vi oppdage dette mesterverket tuftet på irsk tradmusikk, droning og støy, og spille det til vi sitter igjen sjøsyke, med følelsen av å sitte midthavs under stjernehimmelen, mens whiskyen går på rundgang. Skittent, eksperimentelt og så langt unna irsk aften på studentersamfunnet du kan komme.
7. DANNY BROWN «Quaranta»
40-årskriser i rap-form er et tegn i tiden, og den eksentriske energibunten fra Detroit gjør også dette på sin egne, uforutsigbare måte. Selvinnsikt, møt selvironi. For det kan jo være gøy å være på avrusning og se livet passere revy også! For de mer utforskende er nok årets JPEG MAFIA-samarbeid mer interessant, men det en fryd å høre en vår tids skarpeste tunger spytte med diamantskarp diksjon over konsis produksjon.
8. REVEREND KRISTIN MICHAEL HAYTER «Saved!»
Ekstremt krevende, men på langt nær like støyende som de smertefulle eposene hun leverte under Lingua Ignota-navnet. Høykonseptuelt er bare forbokstaven når hun nå inntar rollen som predikant, og tar oss med på ei reise gjennom ild, svovel, sjelekamp og forløselse. Pretensiøst? Ja visst. Inni helvete tøft? Det også.
9. LASTER «Andermans Mijne»
Nederland har bidratt mere til å utvide sinnene til utenlandske rockeikoner enn å produsere sine egne. Når de først gjør det ender det også opp i kosmos, ut av Melkeveien og inn på en intergalaktisk, humpete grusvei. Når svartmetallere kaster dogmene og retter blikket mot stjernene oppstår ofte stor musikk. Norske Ulver og Dødheimgard har vist vei. Laster ser skiltene, men følger sin egen. Mer progressive en brilleglassene til Poppa Lars, som Voivod hadde vært på Elm Street med Andrej Nebb og Steven Wilson fra Porcupine Tree.
10. MSPAINT «Post-American»
Oppløftende, artsy, gitarfri punk med rap-aktige selvhjelpstekster? Hva blir det neste? Sample-punk med scratching? Det smaker kortreiste vaktelegg og Kombucha, men nå har den jævla plata snurret som av seg selv i timevis. Peaker når Miltarie Gun dukker opp.
Konserter:
VOIVOD, PANTERA, IGGY POP, WARDRUNA (Tons of Rock)
Tons of Rock favner bredt, og er et fyrtårn i det mørket av strømlinjeformede festivaler med de samme gørrkjedelige navnene som vi famler rundt i. Voivod gnistret seg gjennom tilmålt tid, Iggy gjorde skamme på den 20 år yngre Axl Rose, Wardruna satte seil og tok oss med på vikingtokt. Men den beste bookingen var Pantera, som gjorde at vi følte oss som han som får det slaget i trynet på «Vulgar Display of Power»-coveret, mens de tok rennefart og leverte en konstant strøm av uppercuts og velplasserte tryneslag en time i strekk.
LARRY JUNE (Parkteatret)
Larry har slepen flyt, motivasjonsprat, lokal slang og historiefortelling på agendaen, med den uanstrengte, humoristiske naturkrafta og musikaliteten til Snoop Dogg eller Devin the Dude. På Parkteatret leverte han en inkluderende og varm forestilling som gjorde at selv de mest fasadestrenge hipsterne gikk ut derfra med et smil som var bredere enn aldersspennet foran scenen. Unge Westerdals-jenter, aldrende rap-legender, Oslo-gangstere og musikkjournalister møttes over gourmet-rap av beste sort, og konstante «Good Job, Larry»-rop.
SWANS (Blå)
«Har du tatt med dæ øreproppa?» spurte en voksen Bodø-mann meg før Swans gikk på scenen på Blå, og rystet på hodet da jeg avkreftet. Før hverken trommene eller bassgitarene var kommet inn, skjønte jeg hvorfor. Selv på sine gamle dager er mantraet til Michael Gira og gjengen fysisk, dronende sprengkraft, som tar bolig i mellomgolvet, får hjertet til å danse og tar grep og fillerister alt du måtte ha av chakras. Jeg skal få meg en skjorte der det står «jeg trenger ikke terapi, jeg trenger bare Swans-konsert».