–Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?– Da tar jeg «Harvest» med Neil Young, fra 1972.
– Klassiker! Kjapp hoderegning tilsier da at du i 1972 var midt i tenårene. Var det da du oppdaget den?– Jaja! Jeg hadde fått stereoanlegg, et sånn kompaktanlegg, av modern for å slutte å røyke, og hadde akkurat hørt Neil Young på fest, mannen med de fengende låtene og den syke stemmen, hvis man kan si det på den måten.
– Det kan man, så lenge det ligger respekt i bunnen.– Og det gjør det selvsagt. Men det var forløperen jeg hadde hørt før den tid, den var også fantastisk, den…
– «After the Gold Rush»!–Nettopp, men så kjøpte jeg den nye, og dermed ble «Harvest» min første egeneide langspiller. Og det var jo flott musikk, bevares, men først 30 år etterpå skjønte jeg at dette faktisk var americana, musikk mellom country, folk og blues, for etter dette rota jeg meg fryktelig bort i noe sånn derre fusionopplegg, med band som Spyro Gyra etc.
– Åh, fy faen. Og på denne tiden tilhørte du jo den rødbeisa delen av politikken, der det ikke akkurat var bred enighet om imperialistisk redneckmusikk fra Amerika. Hvordan gikk dette hjem i studiesirkler på det glade 70-tall?– Hahaha! Det gikk jo selvsagt i en del politiske kampsanger på norsk og svensk, «Upp trälar!» og «Til kamp, kamerater!», men dette er jo noe jeg aldri spiller lenger. Er vel egentlig bare Hoola Bandoola Band som fortsatt går an av det der. Men, klart, vi var jo noen flere som også nøt Neil Young i smug, og dette er ei skive jeg heller aldri har sluttet å høre på.
– Klokt. «Harvest» kommer fortsatt til å bli genierklært om 300 år. Med rette. Young er jo fortsatt et fyrverkeri live. Har du hatt gleden av å se ham?– Nei, dessverre. Men jeg går da på konsert nå og da, og den siste jeg frivillig betalte meg inn på var med Ryan Adams på klassiske Apollon i London. Vi satt litt langt bak, men det var helt fantastisk.
– Åh! Det tror jeg masse på. Litt misunnelig nå, kjenner jeg. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hva hadde du da landet på?– «Finn veien, engel» av Kari Bremnes.
Les også: Egon på en øde øy med Kari Bremnes «Tar med seg Ringo!»
– Den ventet jeg faktisk på! Denne spalten liker jo Kari Bremnes, som attpåtil var en av våre første gjester. Bra musikksmak og morsom og kul dame også. Hadde sågar ventet at du skulle ha ei plate med ho Kari som den utvalgte på ei øde øy!– Men dette er skikkelig bra, altså! Det er en enkel låt, med bare tre vers, men en veldig mørk og genial tekst som gir meg gåsehud. Og jeg tror ikke engang på engler! Den er evig aktuell, og et godt bilde på mye av det som skjer i andre deler av verden, som f.eks. i Syria, og det hele er så skåret inn til beinet på alle måter.– Arrangementet er også helt fantastisk. Jeg jobber jo med tekst selv, og baler stadig med å finne ord, og da er det lett å la seg imponere over ordkunst på dette nivået. Og her er hun «less is more» på sitt beste.
– Ser den. Men vær nå ærlig her: Menn over 50 som setter på Kari Bremnes over anlegget er minst 50 prosent motivert i å kurtisere med det motsatte kjønn, ikke sant?– Hehe. Det der kommer fra din hjerne, ikke fra min! Det er bare du av oss to som tenker sånn!
– Eller som er i stand til det. Men er det en myk Jaklin som snakker nå? Ser mer for meg telys, finskjorte og røkelse enn våpen, country og helsetrøye, som du pleier å skryte av. Og et univers langt unna din romankarakter Alexander Winther.–Haha! Det er jo begge deler, Egon! Det sammensatte mennesket, vet du! Det er fint å skyte ryper og ligge i lavvo, eller henge med gutta, ha på seg helsetrøye og spille country. Men det er heller ikke gærent å være sammen med kona, spille Kari Bremnes og tenne på kubbelys. Men Alexander Winther er tidligere spesialsoldat, og han kan selvsagt ikke fordra kubbelys.
– Haha! Ser den. Du får med deg en ekstra ting ut i havgapet: Hagla eller fluestanga?– Jeg er jo praktisk orientert, og rypebestanden er såpass lav for tiden, samt at utsiktene til fisk nok er bedre der ute, så da blir det fiskestanga.
