I sin korte karriere, fra 1986 til 1993, satte Gøteborg-bandet Union Carbide Productions (UCP) kraftige fotavtrykk langt utenfor de skandinaviske grenser. Med sin – i ordets rette betydning – ville musikk, utført av en gjeng ustyrlige unge menn, var bandet dømt til en tidlig undergang.
Etter et lite knippe gjenforeningskonserter i 2003, besøker bandet Buktafestivalen denne sommeren. Dette blir bandets eneste konsert i Norge i 2017, og sannsynligvis siste sjanse for publikum til å kunne se et gjenforent UCP. I denne anledning måtte Feedback selvfølgelig slå av en prat med UCPs eksentriske og geniale vokalist: Ebbot Lundberg.
Les Egons UCP-kommentar: «Svenske tilstander i Telegrafbukta»
– Er det virkelig 14 år siden forrige UCP-konsert, som jeg hadde gleden av å overvære på Øyafestivalen, eller har dere spilt andre konserter siden den gang?– Ja, det var den siste konserten vår. Jeg husker at jeg endte opp å bade i det lille tjernet på siden av scenen – som var fullt av piss og bæsj!
– Haha, ja stemmer, dét! I den lille, og garantert radioaktive, pytten i Middelalderparken. Har du opplevd noen bivirkninger etter nevnte svømmetur under konserten i 2003?– Ja, nå har jeg tre armer og fire bein, haha! Nei, jeg vet ikke. Kanskje det har gitt meg mer energi?
– På Buktafestivalen kan du faktisk bade i havet, under konserten. Scenen er bygd ut i sjøen.– Jaha? Konserten vår er vel i august. Er det på denne tida det er best å bade i havet, der oppe hos dere, eller er det kaldt da?
– Konserten er i juli, og det er alltid kaldt i havet i Tromsø. Uansett: Du solodebuterte i fjor – hvorfor er du nå tilbake med UCP?– Vi er egentlig ikke tilbake. Det blir bare denne konserten i Tromsø, pluss en på Azkena Rock Festival i Spania.
– Så dere har ikke tenkt til å gi ut noe ny musikk? – Nei. Det finnes to innspilte UCP-låter som aldri ble gitt ut, men det er vel en grunn til det, hehe. Kanskje jeg heller skal gjøre de to med mitt nye band? Vi gjør jo enkelte coverlåter.– Men jeg slipper en plate med bandet 5 Billion in Diamonds til sommeren, pluss at det kommer en ny singel med meg pluss The Indigo Children i løpet av året.
– Du har vært soloartist en stund nå. Hva er positivt og negativt med dette, etter å ha spilt i band i nesten tre tiår?– Jeg måtte hele tiden dra lasset, og sørge for å holde bandene sammen. Det var et 28 år langt helvete, egentlig.
– Såpass?– Ja, når jeg ser tilbake på det nå, er det som å ha vært med i krig. Noen mennesker lærer seg å kommunisere, mens andre ikke lærer. Men i etterkant, er det musikken som teller, og det var alltid viktig for meg at musikken skulle bli bra.– Nå kan jeg velge hvilke folk jeg skal ha med meg ut på tur. Min første soloplate var ganske poppa, med overlegg, men min neste plate blir ikke nødvendigvis slik.
– Stiller alle originalmedlemmene i UCP opp på Tromsø-konserten?– Det er planen, ja. Originalmedlemmene fra de to første platene våre, vel å merke. «In the Air Tonight» (UCPs debutalbum, journ.anm.) ble gitt ut 11. september i 1987, så det blir et slags 30-årsjubileum for den plata. Vi kommer for øvrig til å spille låter kun fra våre to første album.
– Aha! Det var jeg ikke klar over, men er jo ganske logisk i og med at det var et par utskiftninger i bandet etter de to første platene.– Ja, det er grunnen.
– Mange har omtalt UCP som Skandinavias The Stooges. Hva synes du selv om Stooges-sammenligningen?– Som 19-20-åringer var vi jo inspirerte av musikken til Captain Beefheart, The Stooges og Einstürzende Neubauten, så vi var kanskje 80-tallets Stooges? De sier at Stooges «helped wipe out the 60s», og vi prøvde vel på sett og vis å «wipe out the 80s». Jeg vet ikke om vi lyktes helt med dét, hehe.– Når grunge-bølgen kom på starten av 90-tallet, hadde vi gått over til noe annet. Jeg mener at grungen tente en ny gnist, selv om vi aldri var en del av den greia der.
– Så vidt jeg kan forstå, var vel UCP og deres kolleger i The Nomads de eneste nordiske rockbandene som fikk litt oppmerksomhet utenlands, og dermed kunne reise på turné i USA, og nedover i Europa?– Lädernunnan (The Leather Nun, journ.anm.) må man ikke glemme. De var det første bandet som tok steget ut. De første singlene deres var skikkelig bra, men UCP spilte en konsert sammen med dem noen år senere, hvor vi virkelig kjørte over dem.
– Det finnes en del nokså ville historier fra UCP sine konserter og turnéer på 80-tallet. Dere var vel kjent for å være ganske kontroversielle, i mangel på et bedre ord? – Det var bare problemer! Til slutt fikk vi ikke lov til å bo på hotellene, når vi var på turné. Det var ulykker under konsertene hele tiden: Høyttalere som falt ned, og folk som måtte hentes i ambulanse, og sånne greier. Vi gikk i tillegg hele tiden i minus økonomisk, og det gikk mange år før vi hadde betalt tilbake alle pengene. Men, vi hadde det gøy – og det er jo det viktigste!
– Du var svært ung, da UCP-låtene på de to første platene ble skrevet. Har du et annet perspektiv på disse låtene, nå som du har passert femti? – Nei, jeg har ikke det. Låtene er et bilde av den tiden, og det finnes ikke noe bullshit der. Låtene viser den emosjonelle tilstanden, og elendigheten som rådet på 80-tallet. Låtene kom rett fra sjelen, og jeg synes at de to første platene holder seg svært godt.
– Til slutt, Ebbot: Har du tre artister, band eller album som har vært spesielt viktige for deg?– Det er vanskelig. Hmm ... Jeg kjører på med «Fun House» av The Stooges, «The White Album» av The Beatles, og «Forever Changes» av Love. Jeg burde egentlig ha hatt med «Damaged» av Black Flag, i tillegg.
– Da er altså «The White Album» din favorittplate av The Beatles?– Jeg vokste opp med den. «The White Album» var min første kontakt med populærmusikk, så jeg kan ikke fornekte den.
