– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei eneste skive med deg. Hvilken?– «Mondo Bizarro» (1992) med The Ramones.
– Åh, nå ble jeg glad! Et helt forferdelig underkjent Ramones-album. De fleste ville nok valgt ei av de fem første, hvorfor landet du på denne?– Jeg ser den, men det har altså med alder og oppvekst å gjøre. Jeg er for ung til å unne få med meg de første skivene da de kom. Jeg hadde jo noen eldre forbilder som foret meg med opptakskassetter av tidlig Ramones, men det var mer samlekassetter av de mest kjente av det gamle stoffet. Og hva het det, de samleskivene ehh…
– «All The Stuff and More»?– Ja, det stemmer! De, ja. Men jeg kommer jo fra en liten plass, Verdalen i Klepp kommune, og der hadde man ikke tilgang til alt. Det var ei lite platesjappe, men det ble mest kopiering over på kassetter. Også kjøpte man det nye som kom innom sjappa. Derfor er «Loco Live» av Ramones den liveplata jeg hør desidert mest på av alle livealbum noen gang.
– Hæ? Haha! Den er jo skikkelig ræva, og den åndssvake lillebroren til «I’s Alive»!– Hehehe, ja, men det var denne som var å få tak i, og da kjøpte man den. Og hadde man først kjøpt noe, gikk det ikke an å være så forbanna kritisk, for da var det jo den man hadde, og da hørte man på det til det satt. Var ikke en fest jeg var på uten at denne ble med.
– Det er så sant, og slettes ikke bare nostalgisk. Strømming er gøy, men det ødelegger de prosessene der.–Nettopp! Og da jeg fikk «Mondo Bizarro» i julegave i 1992, var det helt fantastisk. Det var ei nye studioplate med The Ramones, og den var dritbra. Derfor er den også studioskiva med Ramones jeg har sterkest forhold til, fordi det var den første jeg fikk som album. Og den digget jeg non stop, og det har jeg heller aldri tenkt å slutte med. Derfor måtte jeg ha den med meg til den øde øya, simpelthen fordi jeg ikke klarer tanken på å leve uten å få høre «Poison Heart».
– Sukk. Den er jo så rørende, ikke minst historien rundt sangen, som er skrevet av Dee Dee.– Ja, faen, han var jo ikke med i bandet lenger da. Hva er storyen?
– Nei, kort fortalt var det slik at Dee Dee ga den til gamlebandet sitt, mot at de kjøpte ham ut fra kausjon i fengsel. Og gehalten i noe så bra skal man jo aldri sjekke. Men utrolig søt poplåt uansett.– Wow, det er jo helt fantastisk å tenke på. Og det er akkurat det der med Ramones, at de var så beinharde og tøffe, de var jo de tøffeste i gata, samtidig som de aldri var redde for å vise sine mer melodiøse, poppa og sarte sider. Som bare gjør dem enda tøffere.
– Enig, og de var jo slik fra dag én. «I Wanna Be Your Boyfriend» fra debuten er jo kanskje verdens søteste sang.– Ikke sant? Og akkurat dette aspektet med bandet har vært utrolig definerende for hvordan jeg selv lager musikk, at man ikke skal være redd for å vise seg fra det mer sårbare og poppa. Det er jo poplåter og ballads hele veien i katalogen deres. Sånn sett kan du si de har vært et slags musikalsk kompass for meg, og sikkert mange andre også.
– Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?– Det henger jo sammen med valget av plate. Har jo sett uendelig mange konserter etter hvert, men det er fortsatt Ramones som står for den største opplevelsen. Jeg hadde spinka og spart og kjøpt billett til en konsert med dem på Rockefeller. På denne tiden hadde jeg jo ikke sett noe mer spennende enn Return på Bryne kino, så dette var svært.
– Hahaha! Arme deg! Men du var jo ikke gammel nok!– Hehe! Nettopp! Det var et stort usikkerhetsmoment, dette med alderen. Kompisen min hadde falsk leg, jeg hadde ingenting. Og jeg ble selvsagt stoppa i døra av en sånn svær fyr.
– Åh neeeei!– Ja, helt krise. Men jeg dro i land en historie om at bagasjen min, med penger og klær og alt, hadde blitt borte på Fornebu, og at billetten var alt jeg hadde. Han sendte meg ett hakk videre, til vaktsjefen, og der utbroderte jeg bare historien enda mer, med enda flere løgnaktige og troverdige detaljer. At jeg måtte inn.
– Og så lot han tvilen komme meg til gode, og dermed var jeg inne. Herregud, jeg var så lykkelig. Jeg skulle gjerne truffet han vakta senere i livet, så skulle jeg gitt ham et kyss.
– Hahaha! Nydelig! Der har vi vel vært mange av oss. Jeg ble nesten alltid stoppa, jeg.– Det verste av alt er at han gutten som akkurat hadde mistet alt av penger, gikk rett til merchboden og kjøpte to T-skjorter. Haha! Men dette var stort, altså. I tillegg var Stierkampf support, og de hadde jeg jo hørt på en sånn CD som fulgte med et musikkblad, og jeg digget dem.
– Stemmer! Turboneger (som da het Stierkampf, red.anm), var support! Den låten var «He’s a Grunge Whore», som fulgte med en CD til Rock Furore, og vel egentlig første prov fra Turbo om at de mente alvor. Gud hjelpe, nå ble jeg misunnelig på deg her.– Denne konserten er jo det største jeg har opplevd! Og det er faktisk slik at jeg den dag i dag føler noe ekstra stort ved å gå inn den døra på Rockefeller. Det har noe nostalgisk og svært over seg.
– Skjønner jeg godt. Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da? Går du for Ramones her også?– Hehe, nei. Da velger jeg «White Christmas» av Irving Berlin.
– Aaaah, din luring! Her skal de sopes inn royalties!– Ja, og det er jo samtidig en fantastisk låt! Jeg er selv veldig glad i amerikansk jul, så det passer bra sånn sett også. Dessuten er dette fint å tenke på at om alt går til helvete, så vil jeg likevel ha evig, økonomisk avkastning med en av verdens mest populære låter i skalpen.
– Det eneste aberet med det er at jeg neppe ville vært den samme personen om jeg hadde hatt rettighetene på denne hele livet.
– Du får fra og med nå, så det der går så fint så. Du får med deg én ting på øya. Hva?– En gassgrill, med en stor tank, for det høres så kjipt ut å måtte spise rå mat resten av livet.
– Seff! Her skal det grilles kval, sel og fisk. Sender med en bråte øl også. Det har du ærlig fortjent. Gabba Gabba Hey!
