– Du blir sendt ut til ei øde øy, og får med deg kun ei skive. Hvilken tar du med deg?– «Tindersticks II» (1995).
– Fantastisk! Lett ei av de 10 beste skivene på hele nittitallet. Og sågar den beste fra Tindersticks.– Ja, de har gitt ut mye bra, men dette synes jeg er ei av de fineste plater som er utgitt. Punktum. Stuart Staples’ stemme. Oooof. Den er så fenomenal. Og hele denne plata er jo en ren hitmaskin, uten at den inneholder en eneste hit.
– Ja, 70 minutter ren nytelse. Og den skilte seg veldig ut fra samtiden sin, skvist mellom britpop, grunge og techno. Vil anta du oppdaget den litt etter. Husker du når?– Ja, jeg hadde en indieperiode tidlig på 2000-tallet, og derfor brukte jeg å grave i tilbudshyllene på Platekompaniet etter godbiter, der jeg samlet store bunker og lyttet på minst 15 plater om dagen. Så dukket denne opp, det er jo så flott cover på den også, og da jeg hørte låten «Tiny Tears», var jeg helt solgt.
– Samme her. Begynte nesten å gråte da de brukte den i Sopranos også. Og de er jo helt killer live. Har du fått sett dem?– Ja! Én gang, på Rockefeller, da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Jeg dro alene, drakk ingenting, og sto der bare og nøt musikken. Det var helt fantastisk, og da konserten var over, var jeg helt nummen i kroppen og tørr i kjeften. De klarer liksom å være pretensiøse, uten at de egentlig er det heller.
– Enig. Love’em. Har du prøvd å booke dem til Tromsø? Stuart Staples gjør jo også solokonserter. Hint hint!– Ehhh… ja, faktisk. Har selvfølgelig sendt mail, men ikke fått svar.
– Det er det verste jeg har hørt!– Ja, men det er noen år siden nå. Skal prøve på nytt. Staples eller Tindersticks på Verdensteatret hadde vært helt drøyt.
– Det er akkurat dét det hadde. Og apropos: Hva er det aller beste du noen gang har sett live?– Magnolia Electric Co, på Rockefeller i 2007.
– Nå ble jeg uhyre misunnelig. Rakk aldri å se Molina selv, før han døde. Please, si at det var fantastisk.– Det var det. Jeg bare elsket det bandet, som en kollega og venn av meg jeg jobbet sammen med på Free Record Shop hadde som favorittband, noe jeg spotta via MySpace. Haha! Dette var etter «Fading Trails»-plata, og var nærmest besatt av musikken. Og jeg gledet meg så mye at det ble drukket masse, masse, MASSE øl før konserten. Men det var helt fantastisk, og da de spilte «Leave the City», tilta det helt for meg. Ja, jeg tror jeg gråt en skvett.
– Etter konserten ble vi stående og vente utenfor Rockefeller i over en time for å treffe bandet. Og de kom! Og da ville vi ha dem med på nachspiel, noe de først ikke var helt fremmed for, men så oppdaget de hvor fulle vi var. Og så sa de det: «Nei, dere er rett og slett for fulle, vi kan ikke være med». Haha!
– Men vi dro jo selv, og da jeg våknet opp, spratt jeg brått opp av sofaen og tenke «Faen, jeg skal jo på jobb!». Så jeg dro bare, men dessverre uten å se meg i speilet først. Og da jeg kom frem, ba sjefen min meg om å se meg i speilet før jeg stilte meg kassa. Det var lurt, for jeg hadde fjeset fullt av teatersminke, og av én eller annen grunn, jeg aner fortsatt ikke hvorfor, sto det skrevet PANELOVN i panna mi. Men jeg har aldri hatt en bedre dag på jobb. Var så glad og fornøyd! Hahaha!
– Haha! For en snill sjef. Hvis du kunne skrevet noen andres låt, da?– Kanskje «Knocking on Heavens Door», for da er det mulig jeg kunne ha stoppa den utrolig stygge versjonen til Guns N’ Roses – kanskje verdens verste band – og det hadde jo vært noe. Jeg hadde betalt tusenvis av kroner bare for å slippe å se dem live. Men jeg lander kanskje heller på Mazzy Stars «Fade Into You».
– Åhhh, det må jo være en av de mest sexy og duvende og låter som er lagd de siste 30 årene.– Ja, den er suveren, og en låt jeg hørte allerede da jeg var ung, gjennom skiva… Åh, er så dårlig på titler.
– «So Tonight That I Might See».– Stemmer. Og da jeg hørte den tenkte jeg at herregud, tenk så bra at det faktisk ble laget bra musikk også i min ungdomstid, at det fantes lyspunkt i alt hitmaset. Senere dykket jeg ned i de andre skivene deres også, og liker også debuten veldig godt, men den tredje har jeg ikke fått helt tak på. Synes også Hope Sandoval har laget noen stødige soloplater. Hun burde heller ikke være umulig å få opp til Tromsø. Snakket med Steve Wynn om det, og han sa at hun er et fenomenalt menneske, og det tror jeg på.
– Det tror jeg også på. Hun har jo sågar bodd i Norge. Synes du skal prøve hardt! Du får med deg én ting til på øya, hva tar du? Teatersminke?– Hahaha! Eller kanskje en panelovn? Nei, jeg tar med meg ei oppslagsbok om maritime organismer som befinner seg på den nordlige jordhalvkule. Der kan man få beskrivelser og forklaringer på alt fra svamper, til stein- og bruskfisk og alt som er i havet. Så du må sende meg på ei øy i nord, Jan Mayen, f.eks. Ja, det blir fint.
