Ricochets er bekreftet til følgende jobber:

14.06: Beitostølen Live (Beitostølen)

20.07: Buktafestivalen (Tromsø)

27.07: Månefestivalen (Fredrikstad)

08.08: Øyafestivalen (Oslo)

16.08: Pstereo (Trondheim)

– Dette var staselige nyheter! Og noe som har vært etterlyst lenge. Hvem eller hva er det som har overtalt dere til en nye runde på veien?– Hehe. Takk! Det var jo bookingbyrået som først kom på banen, fordi det var snakk om å sette sammen ei turnéliste med låter både fra den norskspråklige soloskiva mi, fra Navigators og i tillegg Ricochets.

– Soloskiva gjorde jeg jo ingenting av liveaktivitet på, til plateselskapets store fortvilelse, fordi jeg ville det skulle være et smalere og litt snålt prosjekt. Det var i hvert fall ikke noe ambisiøst opplegg som skulle reetablere og skape en artistisk gjenoppstandelse.

– Jeg snakket med Johan (Edvardsson, trommis i Navigators, red.anm), og vi begynte å tenke ut låter og sånn, for å se hva det ble, hvilke låter som passet best etc. Litt uti dette tenkte vi at, faen heller, det hadde jo egentlig vært mye kulere å gjøre et comeback med Ricochets, og gutta i bookingbyrået ble ganske gira, og når ideen først hadde plantet seg, føltes det mer og mer rett. Men det var ikke akkurat sånn at jeg våknet opp med en klar idé, så du kan si at det lønner seg å mase.

– Elefanten i rommet her er jo at det blir uten Alex Kloster-Jensen. Ble han ikke spurt?– Jo, selvsagt spurte jeg Alex. To ganger, faktisk. Men han var veldig tydelig på at han er ferdig med å spille i band, så det er forståelig. Han er jo også ivrig og opptatt med sine egne bedrifter utenfor musikken, så det var straight det, altså.

– Alex var jo ganske sentral i bandet?– Ja, herregud. Han var både en sentral musiker og personlighet i bandet, så jeg skjønner selvsagt at du spør. Ikke minst hans påvirkning når det kom til å skape soundet vårt. Spillestilen hans er også veldig spesiell, som var mer kunstnerisk spissfindig enn sånn flinkisaktig, med masse riff og soloer, der han utviklet en egen stil til å formidle stemningene i låtene.

– Vi ville at både sangene og skivene skulle ha noe film- og noir-aktig over seg, og her var Alex’ gitarer dødsviktig. Men Fredrik, som vi har fått med nå (fredrikstadmannen Fredrik Gretland, har spilt i alt fra Tennessee Beats, The Cumshots, til Datsun og Sweden, red.anm), har den samme forståelsen, og er både fan av Alex’ spillestil, og har bra med erfaring fra mange forskjellige band, så det kommer til å bli dritbra.

Les også Egons subjektive gjennomgang av hele bandets historie, med vurdering av alle platene:  «RICOCHETS - NORGES BESTE ROCKBAND?»

– Så han skal ikke, gud forby, «tilføre noe nytt» i soundet?– Hahaha! Nei, det skjer selvsagt ikke. Slike comebacks er bare fæle. Vi må alle prøve å tilnærme oss det som i ettertiden høres ut som et genuint sound, at vi på best mulig måte skal fremstå som det Ricochets vi var. Og Fredrik er en sånn god, flink smart-ass som har så mye rock’n’roll i seg at han vet hva han holder på med, for å si det sånn. Da Alex ikke kunne, føltes valget på Fredrik veldig naturlig.

– Rico endret besetning mange ganger, men grunnstammen var hele tiden trekløveret Trond, Alex og Knut Olsen, og etter hvert Svenn Poppe på tangenter. Knut og Svenn er heldigvis med, ser jeg!– De er selvsagt med! Og de er dritviktige, begge to. Knut var jo med fra starten av og kan bandet inn og ut. Og Svenn ville kanskje, med all respekt å melde, vært enda vanskeligere å erstatte enn Alex.

– Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Han kom jo inn på andreskiva, og tilførte Ricochets en følsomhet i musikken, både på plate og live, som ikke var der fra før, og gjorde dere så avgjort til et mer komplekst band, både live og i studio.– Ja, erru gæren! Svenn er svært sentral i Ricochets, og han tilførte oss jævla mye, mer enn enig der. Han har et vanvittig register, og kan spille alle disiplinene, fra farfisa og hammond, til følsomt piano. Han kom jo inn i bandet, nærmest som en klassisk utdannet tangentmann, samtidig som han hadde en fot i punken og en stor interesse for, og forståelse av, rock’n’roll.

– Dere er jo ikke første band fra denne epoken rundt årtusenskiftet som gjenforener dere. Midnight Choir, Gluecifer og nå Madrugada har allerede gjort det. Har dette inspirert dere inn i valget om å ta steget selv?– Nja, for å være helt ærlig har jeg ikke tenkt mye på akkurat det. Men den tidsånden var jo en jævla unik periode, så vi er kanskje inne i en syklus nå, der det passer å jubilere og gjenreise ånden fra den gang.

Foto: Jon Terje Eiterå

– Er pengene et relevant aspekt her? Dere soper vel inn betydelig høyere honorarer enn da dere eksisterte sist?– Hahaha! Overhodet ikke! Penger betyr selvsagt ingenting.  Her er det utelukkende kunsten og musikken. Og bare det! Hahaha!

– Haha! Men hvordan er det med ditt eget forhold til Rico-skivene? Har du hørt mye på dem underveis etter oppløsningen av bandet?– Nei, for å si det sånn, de skivene har jeg ikke spilt mye, de har snarere vært et kapittel i livet som har føltes litt lukka, uten at det egentlig har ligget noe bevisst i det. Men når jeg fikk forespørslene om dette comebacket, begynte jeg naturlig nok å høre gjennom katalogen etter hvilke låter vi skulle plukke. Og det var veldig kult, for det er faen meg ganske unikt i forhold til den tida det kom ut i. Det er lov å si det, ikke sant?

– Det er mer enn lov. Og helt sant.– Ja, og da begynte det virkelig å krible. Navigators var jo mer et countryrockband, mens Ricochets er mørkere, hardere og noir-aktig. Så dette blir noe annet.

– Da jeg intervjuet deg i forbindelse med soloskiva di for tre år siden, sa du at du savnet litt å spille i et hardt rock’n’roll-band. Er det denne lille bølla inni deg som vekkes til live nå?– Ja, det er det. Herregud. Det er det ikke tvil om, kanskje det er en fortrengt second-ager her? Det skal bli godt å få vekket til livs det rockudyret igjen, kjenner jeg nå. Kriblingen er betydelig.

Les også intervjuet fra slippet av soloskiva: «Som å stige av en villfaren, gal hest»

– Å spille i band handler jo ofte om å komme seg opp og frem og ta stadig mer plass. Å turnere med et reunion-konsept er veldig annerledes. Tror du mangelen på nettopp dette stresset kan være bra, både for den mentale og fysiske helsa?– Mmm, skjønner spørsmålet, men vi har jo ikke vært der ute ennå, så det er litt vanskelig å svare direkte på. Men, klart, det er annerledes med dette utgangspunktet. Når man er ferske i et band, ligger det hele tiden en kamp om å bli sett og hørt, og når man er yngre, er det en helt annen sult og et annet, rastløst jag i systemet som ikke er her nå.

– Med dét sagt, er det jo helt klart, som nevnt, masse kriblinger her nå også, og det må alltid være litt nerver og noia når man skal spille rock’n’roll foran et publikum igjen. Og det frykter jeg overhodet ikke at ikke skal være til stede nå heller.

– Det er jo viktig å vise at vi er like coole og rå som vi var back then, at vi gjenskaper sææææææondet (ingen sier «sound» som Trond, red.anm). Det skal ikke være blasert og kos. Så hvis jeg skal spå noe, er det at råheten og skarpheten kommer til å være helt intakt, ellers hadde vi ikke gått inn for å gjøre dette.

– Settlista vil jeg tro er et herlig luksusproblem her. Dere har nesten 40 låter å velge mellom. Er det noen som _må_ med?– Ja, vi har jo begynt å tenke på det, og har egentlig lyst til å spille alle låtene, så det blir vel en miks av hva vi synes det er morsomt å spille, og hva vi tror gamle fans vil høre igjen. Minus de låtene Alex originalt synger på, selvsagt. Men denne delen av jobben, der man plukker låter, er jo bare stas.

– Ja, dere har hatt øvinger allerede! Var det gøy?– Det var som å slippe et vilt dyr ut av et bur, og en herlig frihetsfølelse å kjenne på den energien igjen, og høre og kjenne at vi faktisk mestrer å spille det dritfett igjen, og at Fredrik fikset og leverte strabasene.

– Puh! Mange har jo et ekstremt sterkt forhold til Rico, og fylles med litt skrekkblandet fryd når man nå skal få oppleve dere på nytt. Kjenner du på det forventningspresset, at dere ikke må kødde med ettermælet?– Du har jo forandra deg du også! Haha! Og, klart, vi lurer jo litt på det vi også, hvem publikummet nå er. Men håper selvsagt å spotte noen T-skjorter i mengden med gamle blodfans som bærer dem.

– De skjortene har krympet så jævlig! Ricochets var et ganske vilt band, der mytene og historiene florerte. Hvordan blir det å reise rundt og spille disse låtene på nytt, som er laget med ganske annerledes bakteppe, nå når livet er mer på stell?– Nei, altså. Det er jeg ikke redd for. Vi drar jo ut for å spille låtene, ikke for å leve opp til de mer utenomsportslige mytene. Vi hadde vel neppe vært i stand til å lage disse låtene nå, jeg ser den. Den gang da de ble laget var det en mye mer knallhard dyrking av rock’n’roll-livet, og det gjenspeilet seg nok i musikken også. Å gjenskape det er derimot ikke noe problem, med dette bandet. Det er jeg ikke redd for.

– Betryggende! Flere av Ricochets-sangene er bygget opp rundt stemmen din, der den stadig presses maks. Klarer du fortsatt å treffe de høyeste og råeste tonene, som i låtene «The Ghost Of Our Love» og «Devil Inside»?– Det gjenstår å se! Akkurat de to har vi ikke testa ennå, men de skal også til pers, så da får vi sjekket det. Det med stemmen blir iallfall ikke noe problem. Det handler mer om å leve seg tilstrekkelig inn i låtene, at man konser på å formidle dramaet i dem, så kommer det sangtekniske av seg selv.

– Men jeg trenger litt tid på å få det sparket i gang. Den rock’n’roll-strupen trenger litt juling før den er helt der jeg vil ha den, at den skrikes og herjes litt med, før den sitter helt, men det kommer. Må bare fucke opp stemmebåndene en stund til, så er vi der. Sånn var det før også, mellom turneer og studioinnspillinger. Det der går bra, null stress. Jeg gleder meg jo!

– Det høres velsignende troverdig ut. Du ga ut to plater med Navigators, og så ei soloplate med norske tekster. Vil du skrive ny musikk til Ricochets, eller øve inn noen nye coverlåter, som dere var så flinke til å spa opp før?– Nei, det blir vel litt feil å lage ei ny studioplate med nye låter. Men kanskje vi kan arrangere nok coverlåter til et rent coveralbum? Ja ja, det var nå bare en tanke. Først skal vi ha bandet opp og stå til sommeren, og det blir jævla kult.

(PS: Sjekk ut Egons Ricochets-spilleliste)