«Reiser SAS, business class, til Tyskland og skrikar was, was»–Timbuktu, på Petter-singelen «Rulla med oss» (1999)
Karpe troner aleine på toppen av ikke bare den såkalt urbane sjangeren, men norsk musikk generelt. Hvert steg, hver utgivelse har vært som et kalkulert sjakktrekk, designet for å løfte dem enda et hakk opp i den kollektive bevisstheten vår, enda et skritt i retning verdensherredømme. Og har det noensinne ikke funket?
Hvordan klarer de å være så kompromissløse, og så Halvdan Sivertsensk folkelige på samme tid? Hvordan klarer de å få de samme folkene de harselerer med så til de grader på lag? Hvorfor kan Nils (56) fra Mosjøen, Annabella (8) fra Bærum og Anne-Lise (29), student i Volda, digge det like mye, og selv ikke den snevreste hiphop-purist prate negativt om dem?
Karpe har styrt sitt eget narrativ. De koder inn snakkiser. De setter fuckings dagsorden. Men har du hørt dem snakke om hva slags musikk de liker? Hva som har inspirert dem? Er det en motvilje mot å røpe triksene sine? En frykt for å snakke bort magien i musikken? Eller har de en for viktig samfunnsoppgave til å kunne beskjeftige seg med såpass dagligdagse spørsmål?
Vi setter oss i SAS GO-avdelingen på flyet for å møte Karpe på bortebane i Berlin. Kanskje avstanden hjemmefra lar dem senke guarden? Kanskje litt bavarisk brennevin kan få Chirag på gli? Kanskje gleden av å spille utsolgt hus i med norskspråklig musikk på kontinentet vil ta overhånd?
Jeg kommer strenende for seint for møtet jeg har avtalt med fotograf og organisator Mike. Null stress, insisterer den perleblide duoen, etter en småfeit, middelaldrende tysker med Killing Joke-skjorte har sluppet meg gjennom det mellomstore konsertlokalet og ned i kjelleren, hvor Karpe har et rom til band, et til crew og et til produksjon.
Selv om Europaturneen deres er grundig nedstrippa i forhold til det Oslo-publikummet fikk servert uka før, i form av en kvadratisk scene midt i publikum og pyro så det holder, kommer de ikke akkurat valsende med en ryggsekk hver.
På forhånd har jeg snakka med folk som kjenner dem. Prøvd å finne utgangspunkt for en samtale om hiphop. Svarene er mye det samme: det vet ikke. De er usikre. Det nærmeste jeg kommer er en gammel Karpe-venn, RSP. «Min antakelse om Chirag sin smak er Kanye, Drake, J. Cole, Kendrick», melder han. Etter å ha snakka med Mike et par ganger, kommer det SMS. «Den A$AP Rocky og Skepta-låta». «Drake». Greit.
Vi tar det tilbake, og spør hva det første som ga dem kick i barndommen var. For Magdi er svaret enkelt. Der gøyale låter som «Boombastic» var kun entertainment var det Queensbridge-rapperen Nas som åpna opp.
– «It Was Written» var helt mindblowing. Alle tekstene var inni bookleten. Nas ga meg en egen verden, jeg så for meg at jeg var der.
«It Was Written» er et av de mest gjennomførte rapforsøk på å «blande børs og katedral», som Magdi innrømmer å være skyldig i på «SAS PLUS/ SAS PUSSY». Spesielt talte låta «I Gave You Power», til den unge norskaraberen, hvor Nas rapper fra synspunktet til ei pistolkule.
–Den synes vi var veldig spennende begge to, legger Chirag til etter en slurk tysk arbeiderklasseøl, før de begynner å krangle om hva som var med på nevnte låt, og hva som tilhørte oppfølgeren «Rewind».
–Storytelling, sier Magdi, og ser diskret på telefonen sin under låret, som har lyst opp rundt ti ganger så langt.
–Det har forsvunnet litt fra samtidsrapen, føyer Chirag til.
Han ble også introdusert for det han kaller «hit rap»-låter, men skjønte lite før han begynte å høre på Don Martins lokalradioprogram Good Shit og Tommy Tees National Rap Show.
–Jeg var 16 år da jeg skjønte at det fantes rap-plater, at det fantes hele album.
Chirag var ikke som undertegnede og mine jevnaldrende sambygdinger: vokst opp med hippiegenerasjonsforeldre, det evinnelige Beatles og Stones-maset. Bruce Springsteen og R.E.M. glimret med sitt fravær. Tom Waits var M.I.A.
–Hjemme var det indisk filmmusikk og nordindisk folkemusikk som dominerte.
Andre gutter på skolen hans kunne fråtse i storebrødrenes platesamlinger.
–Jeg har to eldre søstre. Vi hadde indisk jentemusikk, de hadde Prodigy og Metallica.
Hjemme hos Magdi var det like spalta og forvirrende som oppveksten ellers, som han tilbrakte i Egypt og på Stryn.
–Mamma var stryning, det gikk i Bjørn Eidsvåg og Sissel Kyrkjebø. Hos pappa kun fransk og arabisk musikk. Til nød Elvis, fordi han hadde nekta å spille i Israel, ler Magdi.
Var det ikke rap, måtte det være «rolig» musikk. Rolig? For en bondetamp som meg var «rolig» musikk a) noe man fikk juling og/eller var homo om man likte eller b) power ballads ala «Wind of Change», som man danset siste låta på skolediskoteket med en utkåret med, i håp om andre base.
– Aldri techno eller rock. Jeg hadde også en storesøster, og hørte masse på Whitney Houston.
Det forklarer mye. Jeg har tatt meg selv i å tenke «liker de virkelig sånne melodier?» eller «de må jo synes akkurat den er over kanten», men det blir fort tydelig at det ikke er tilfelle. Magdi er observert på John Mayer-konsert, og innrømmer å høre på Jeff Buckley hjemme med kona.
Nas fikk Magdi til å oppdage rap som kommunikasjonsmedium, der han malte vakre bilder og fortalte historier. Bone Thugs N Harmonys «East 1999 Eternal» var noe annet. De var blant de første som brakte melodier og fokus på selve fraseringene inn i rapen. Tekstene var tunge gangsterklisjeer.
–Det var en helt annen verden. De var ikke så mye teksten. Det var mer en vibe.
–Form over innhold, supplerer Chirag, som utenom «de vanlige 2pac og Biggie»-platene også kom over «98 Freestyle» av undergrunnlegenden Big L. Her var tekstene i fokus, om ikke «viktige», som hos Nas.
–Det handla om å være kul og breial. Og litt «undergrunn», noe oss som rappa i Oslo var veldig glad i. Vi ble forma av hva Tommy og Don Martin likte: i stor grad østkystsrap.
Tidlig Karpe befinner seg innenfor den aksepterte «fire elementer»-rapen som dominerte Tigerstaden rundt årtusenskiftet, tidstypisk punchline-rap. I likhet med samtidige som Dirty Oppland så de nok vel så mye til Sverige som noe annet sted.
–Rappere som Mobbade Barn med Automatvapen, det handla om å gjøre drøye og ubehagelige tekstlinjer, men på en teknisk briljant måte, sier Chirag.
Frem til 2004 var også «reinspikka hiphop» det eneste som var lov innad i hiphop-miljøet. Da åpna Paperboys og Madcon dørene til hitlistene, samtidig som 50 Cent ble verdens største artist på vei til klubben.
–Vi ble slitt mellom å ville dra damer, skrive punchlines, ha et moralsk ansvar og levere historier, sier Chirag.
–Ep-en «Glasskår» må være den mest schizofrene rapskiva som er lagd, flirer Magdi.
Allerede på debutalbumet «Rett fra hjertet» ble ambisjonene klare. Låta «Piano» ble en landeplage, og dermed var Karpes første offisielle catchphrase «Ring meg når du skal på stranda» et faktum. Og siden har de aldri gjort det samme to ganger. Utenom å treffe tidsånden. Gang på gang.
Magdi beskriver den konstante utviklingen deres med en rastløshet som gjør at man bare må videre straks man har mestra noe. Da jeg namedropper David Bowie er det for døve ører. Han har de ikke hørt mye på. Utenfor turnebussen deres litt seinere, da de akkurat har sagt ha det til den dresskledte ambassadøren for Norge, nevner jeg Outkast.
Begge er sure for at de glemte å trekke fram Atlanta-duoen, som har hatt enormt mye å si for hiphopens utvikling de siste 25 årene, og har mer enn én parallell til Karpe. Å blande kommersiell kjempesuksess med konstant nedbrytning av normer, «børs og katedral» er noe de har til felles.
–Hvis man vil videre, må man bryte regler. Både de som har vært satt i for eksempel rap, og de man har satt for seg selv.
I likhet med Outkast er Karpe en egen entitet, og hver plate har vært en reaksjon på den forrige, mer enn hva andre folk driver med.
«Fire vegger» er det store gjennombruddet, der de tar steget ut av hiphop-gutterommet og inn i familiestua. Det er en slags pop, sannsynligvis godt hjulpet av inspirasjon fra sjangeroverskridende svensker som Timbuktu og Snook. Eller Håkan Hellstrøm og Veronica Maggio. Vi entrer det jeg kaller midtperioden deres. Stadionpop-fasen. Chirag mener den først inntraff på oppfølgeren.
– «Aldri solgt en løgn» er første gang vi drar til Sverige og får sånne store Kent-aktige produksjoner. Men da var folk kanskje mer klare for det, enn på «Fire vegger».
Nå ble Karpe for alvor norgesvenner. Altså venner med hele Norge. Noe av dette skyldes deres positive innstilling. Selv 22. juli klarte de å få noe vakkert ut av. Gåsehudfremkallende og samlende, ikke bare for Oslo eller AUF, men for nasjonen. Karpe har alltid vært fullt av håp, av glede.
– Vi kjente oss ikke igjen i det depressive i norsk hiphop. Vi bor i verdens beste land, sier Chirag og fortsetter:– Folk har jobba hele uka, så ser de oss på lørdag, da bør vi gjøre dem glade.
De var spiselige, både for Ola Rapnerd Nordmann, og Ola Hjemmenbrents Dunk.
– Vi balanserte mellom forventningene til skandinavisk rap, og det at musikk skulle formidle glede, forteller han.
Karpes hemmelige våpen er derimot ikke flerkulturell bakgrunn eller politisk tilsnitt, det er Magdi og hans regneark, som Chirag rapper om på en tidlig hit. Magdi tenker i caps lock, Excel, store ord og langsiktige visjoner. Når jeg sier at hvert steg er nøye kalkulert, så er de det. Av Magdi. Han har aldri ruset seg i hele sitt liv, noe Chirag mener er medvirkende, men han er også visjonær.
– Hadde det ikke vært for Magdi, hadde jeg nok gått i en tradisjonell rapboks, fastslår Chirag.
– Jeg tror at siden jeg er født som en slags hybrid, så har jeg alltid funnet hybrider appellerende. Hvorfor ikke bare blande?, sier Magdi, som trenger en artist å virkelig tro på for å binde seg fast. «Bars» holder ikke.
En annen som har forandra seg både med og mot tidene, og gjort alt med en solid dæsj stormannsgalskap, er Kanye West. Tre album inn i karrieren tok Kanye West en rå sjanse, og blottla sjela si med tragiske «808´s & Heartbreaks». Autotune og hjerteemojis i overflod. Det ble det mest monumentale paradigmeskiftet i rap etter år 2000, men da den kom var den ekstremt polariserende.
– Han begår selvmord, tenkte jeg, ler Chirag, om hans første møte med mesterverket.– Han har en bra karriere med rapgreier i en rosa piké, det er nok annerledes, tenkte jeg. Jeg likte den ikke da.–Jeg elska den. Med en gang. Den splitta totalt crowden. Å tørre det var så rått. Men han ødela ingenting. Han satte hele katalogen sin i ett nytt lys, sier Magdi og tindrer i øynene.
– At han tok det valget, i stedet for å bli gradvis kjedeligere, noe som ville gjort resten av katalogen hans mindre verdt med tiden var så rått!
– Der er vi annerledes, påpeker Chirag. –Jeg elsker for eksempel The Game eller Nipsey Hussle, som viderefører vestkysttradisjoner. Men det er likt nordindisk folkemusikk: tradisjoner.– Du må ha full pakke. Frank Ocean klarer å ta meg på ei reise, sier Magdi.
Eller eksentriske SAINt JHN.
– Han har den der gi faen-greia, samtidig som det er bra tekster. Det er noe sårbart under. Det er mangefasettert. Jeg liker når folk er mennesker, og ikke karakterer. Og du kan være mange karakterer som menneske, men da må du vise dem.
Her blir flere åpenbare paralleller til Outkast tydelige. De er yin og yang. Da ser vi for oss Magdi som den eksentriske, utenomjordiske kontrollfriken Andre 3000, en uttalt viktig inspirasjon, og Chirag som den mer jordnære rappernes rapper Big Boi, minus strippeklubben og pitbullfarmen. Magdi tenker lydeffekter, duppeditter, følelsen av en viss type gitarlyd. Chirag tenker tekst.
Med tettere samarbeid med popfunk-orkesteret Something Sally, som nå har vært fast med live i ti år, ble det musikalske naturlig nok viktigere. Bandet lo seg skakke av duoens gjør det selv-tilnærming til harmonier, som ikke tilhørte noen som helst skala. Karpe jobba steinhardt for å mestre dette universet. Før de kasta det på båten og moonwalka inn i fremtiden.
Den overraskende samfunnsrefsende og beinharde «Heisann Montebello» satte kommentarfelt, «locker room» og vannfontenekonversasjoner i gang over det ganske land, og innførte ikke bare ett, men flere nyord og uttrykk i den norske dagligtalen, samtidig som den satte premisset for hva som var mulig å gjøre både musikalsk og reint konseptuelt: Oslo Spektrum-hattrick som ville fått Mötley Crüe til å gripe etter Jack Daniels-flaska, musikkvideoer til hver låt som kulminerte i en kinofilm, som de like godt reiste rundt i fly for å overvære alle premierene til.
Den satte samtidig i gang en ny æra for Karpe: tiden med «dans, neger, neger, dans», var forbi. De satte ting på spissen, slamra med dørene, og gjorde opprør mot sin egen status som ambassadører for det nye Norge. De gikk også bort fra pop-formatet, og inn i futuristiske rap-landskap. Et landskap mindre preget av gammeldagse sangstrukturer, mer fri flyt. Raptekster er ikke vers lenger. Det er gjentakelser, refrenger, melodier. Og mye er spontant.
– Jeg elsker den der og da-feelinga. Gå i studio og bare gjøre greia di. Men det holder ikke.– Og vi har vært der at alt er veldig planlagt og. Og det holder heller ikke, understreker Magdi. Kritisk.
Så etter å ha utforska fri flyt og innfallsmetoden med Arif og Unge Ferrari-samarbeidet MARS, deres første samarbeid med den svenske produsenten Axxe, har de nå landa på nok en hybrid.
– Å gjøre MARS var så sykt. Axxe satte bare på en beat og mikrofonen og gikk. Vi kunne kanskje fristile i en halvtime, og så brukte vi ei linje, sier Magdi– Vi har hatt alt for mye respekt for studio. Ikke sluppet oss løs, sier Chirag.– Men hvordan kombinere dette er det vi tenker nå, i et femårsperspektiv. Nå skal jeg drite i alt og rappe, og samtidig planlegge hvordan vi skal gjøre det villeste av alt om fem år. For hvis du planlegger det 20 min før blir det ikke så fett, smiler Magdi lakonisk.
Han har nok den planen sirlig ført inn i permen.
Med «SAS PLUS/SAS PUSSY» gjorde de det enda vanskeligere for både seg selv og oss. Med et eneste 29 minutter langt spor, et slags hørespill proppfull av referanser, dialog fra studio og refrenger satte de alle på prøve. Men det funket. Det halvtimes lange voldsverket topper alt av lister, samtidig som de selger ut nesten hele Europa-turneen sin.
Og på plass i konsertlokalet er det tydelig: det er som liveband Karpe har sin virkelige styrke. De har gjort hjemmeleksa og vel så det. De har reist verden rundt, gått på EDM-festivaler for å lære seg om lysrigger, vært i Vegas, og kommet hjem med svømmebassenget som sto midt på scena i Spektrum på «Heisann Montebello»-turneen. Men da Magdi skulle til Romania på sirkus, satte Chirag foten ned og ble hjemme.
– Så du ikke teater over hodet ditt i Romania, ler han.
– Argentinsk sirkus. Deler av det var liksom på et rullebånd litt borte i crowden, og så var det over oss på noe plexi, fylt med 7 cm vann, som ga illusjonen om et basseng, pareres det.
Ok, dette blir litt far out, innvender jeg forsiktig.
– Men mye er jo følelser! Ser du vann, så får du en litt annen opplevelse. Musikken står aldri alene, den er en del av «hvordan har du det akkurat nå, hva tenker du, hva har du opplevd, hvor varmt er det, hva har du på deg, står du i vann, ser du vann?» Det handler om hvordan billetten din så ut, mener Magdi.
På scena i legendariske Columbia Theater i Berlin messer Magdi om viktigheten av å drømme stort, og å følge drømmene sine. Fra de fleste vil dette hørtes ut som The Secret-inspirerte floskler men Karpe lever det jo.
Publikum er i stor grad dedikerte nordmenn, som ser ut som de har råd til å reise SAS Pluss. Jeg overhører ei dame utenfor som har laget seg et regneark hvor hun har skrevet inn alle hun kjenner som er der. Hun kom til 50. Hun er fra Vestlandet, og ser ut som hun studerer til å bli sykepleier.
Jeg hadde trodd at jeg på Manowar dagen før skulle ende opp med øl over hele meg, og bli dyttet rundt av gladfulle, svette tyskere i baris. Der ble vi bedt om å roe oss ned, da vi sang litt for høyt med på «Brothers of Metal». I Columbia Theatre er jeg klissete av øl fra lenge før de går på scena, og det er reine Beatles-hysteriet før de kommer på. Og fansen kan tekstene.
Ikke bare de mest kjente fra katalogen, men absolutt hele «SAS PLUSS/SAS PUSSY». Vi forlater lokalet like mette og svimle som vi var første gang vi hørte gjennom det innovative sammensuriet for første gang i headphones. Svimle. Men ikke så svimmel som nordmannen som står utenfor og holder seg fast i rekkverket utenfor, mens han gulper fornøyd.
Profeter i eget hjemland, nå også i utlandet. Og snart i Tromsø.
23. og 24. april spiller Karpe på The Edge i Tromsø.