1: Hvordan oppdaget du Springsteen? 2: Hva er favorittskiva di, og hvorfor akkurat den?
Kristin Winsents, musikksjef.
1. Som fjortis i Fana utenfor Bergen på tidlig 80-tall hadde jeg ikke noe annet valg enn å oppdage Bruce Springsteen, han ble praktisk talt pådyttet meg i alle sosiale sammenhenger, og det var hans låter som dundret ut av de nedrullede vinduene på de lokale heltenes førstevalg av rånebil på den tiden, Ford 17 M. Som en kontrær tenåring som foraktet det alle andre likte, kunne jeg derfor ikke fordra The Boss. Det var ikke før jeg var i 30-årene, og min daværende samboer tvang meg til å virkelig lytte til låtene hans, at jeg egentlig oppdaget hvilken tvers igjennom enestående låtskriver og artist han er. Min første Springsteen-konsert var på Koengen i Bergen i juli 2012, så man kan trygt kalle meg en late bloomer.
2. Vurderer å si Nebraska, fordi det føles mest i tråd med 14-åringen i meg, nedstrippet og hjemmelaget og svart/hvitt-bilde i stilen. Men det albumet jeg stadig vender tilbake til er Tunnel Of Love. Dess flere riper i lakken livet har levert, dess sterkere treffer tekstene på albumet Springsteen skrev da han var relativt nygift, men samtidig på vei inn i en skilsmisse – og 40-årene. Jeg har ennå til gode å ta lappen, og har derfor heller aldri sittet bak rattet på en Ford 17M, men tekstene i Tunnel Of Love – der har jeg vært. Og nå som jeg har blitt en sånn som går på Bruce Springsteen-konserter; jeg venter alltid ekstra spent på låtene fra favorittalbumet.
LES OGSÅ: Ukas dypdykk: Bruce Springsteen – en komplett gjennomgang
Christer Knutsen, musiker.
1. Jeg var 9 år og så musikkvideoen til «Born in the U.S.A.» og ville bli akkurat sånn. Jeg klippet av armene på den splitter nye dongerijakka og gikk på skolen med den over den brune sky-jakka som mor hadde sydd bandana og hele opplegget. Fikk juling på skoleveien og trøst av en lærer som skjønte opplegget og lånte meg «Born to Run»- og «The River»-vinylene neste dag. Bra fyr!
2. Egentlig helt umulig å velge mellom «Born to Run», «Darkness», «The River» og «Born in the U.S.A.», men det er nok ennå sistnevnte som vekker de sterkeste følelsene. Jeg får ennå støt av de skarptrommeslagene som setter i gang tittelsporet.
Odd Nordstoga, musiker.
1.Min bror hadde ein samleboks med dei fire fyrste platene. Vart fyrst frelst av coveret på «Born to Run», så dette er jo provet på at coverart er viktige saker. Bror min Aasmund var jo den som kom med musikk i huset – altså den musikken som ikkje var norsk og laga for minimum over hundre år sidan. For eigen del så blei eg hekta i og med «Born in the USA». Kjøpte den i Bø på tannreguleringstur.
2. Umogeleg spørsmål. Springsteens tema er jo frigjering slik eg opplever det. «Thunder Road» er vel eit ganske godt nedkok av det han formidlar. Slik sett så burde eg velge «Born to Run». Men eg vel meg «Darkness on the Edge of Town». Her er jo «The Promised Land», som får oss alle til å snu oss mot vinden og sola, trykke gasspedalen (på elbilen...) i golvet, omfavne livet, kjærleiken og framtida med stereoen på full guffe. Det er i alle fall det songen seier meg. Låtar som «Factory», «Badlands» og tittellåta er også fantastiske.
LES OGSÅ: Musikkommentaren: Hele verdens heimstaddikter
Carina Olset, programleder.
1. Jeg oppdaga Springsteen i LP-hylla til søstera mi. Hun hadde både «Tunnel of Love»- og «Human Touch»-platene, og jeg tjuvlånte dem når hun var borte på videregående.
2. «Tunnel of Love» er fremdeles favorittplata, men må innrømme at jeg har laga meg en egen best of-spilleliste med alle favorittene. Og de er mange!
Tor Thomassen, musiker.
1. Det er litt vanskelig å huske hvordan man «oppdaget» Springsteen. Han har jo alltid vært der liksom. Det gikk mest i Elvis, Dylan og Beatles fra tidlig oppvekst. Neil og Bruce kom senere for min del. Tipper åttitalls-Springsteen var det jeg ble eksponert for først, selv om det nok var litt utpå 90-tallet. Falt ikke pladask for det da. Etter hvert kom jeg mer inn i de første platene som «Darkness», «Born to Run» osv. Da krøp musikken mer og mer under huden på meg. Senere ble jeg også glad i utgivelser som «The River», «Tunnel of Love» og ikke minst «Nebraska». Nydelig er den! Bruce er jo også først og fremst en fantastisk liveartist. Å se hvordan han kjører på og gir alt i 4-5 timer er veldig inspirerende.
2. «Darkness on the Edge of Town». Den første skiva jeg virkelig digga og må jeg velge en favoritt i dag, blir det denne. Det hamres i gang med «Badlands» og hele veien til den mektige tittelsporavslutningen, får du altså levert varene fra øverste hylle. Hele følelsesregistret til sjefen vrenges ut av høyttalerne. Røffe «Adam Raiced a Cain», svære, smektende «Racing In The Streets», fengende «The Promised Land», episke «Streets of Fire» , allsangshöydaren «Prove It All Night» og helt til slutt den mørke og intense «Darkness on the Edge of Town». Fantastisk skive fra start til slutt. 10 låter. 42 min. Et mesterverk. Nå må jeg altså komme meg hjem å fyre vinylen på volum 11!
Vidar Vang
1. Jeg oppdaget Springsteen 9 år gammel, syklende opp Kjerranveien i Bjerkvik. Nabogutten Kent-Arne hadde akkurat fått seg ghettoblaster, og blasta «Born in the U.S.A» ut gjennom gutteromsvinduet - fra kassett. Det var energien i tittelsporet som dro meg og oss inn. Vi elska den litt hese, sinte mannen som sang som om det meste stod på spill. Noe det jo ofte gjorde, og fremdeles gjør for Springsteen i sangene hans.
2. Min favorittskive med Springsteen er «Darkness on the Edge of Town». Det var den jeg virkelig, virkelig oppdaget på egen hånd, etter å ha kjøpt den til 49,50 på Platon i Bergen i 1996, som nylig tilflyttet 19-årig student. Kveldene på hybelen med «Darkness» (!) var åpenbarende, ikke bare som Springsteen-fan, men også som sangskriver selv. Jeg oppdaget og forstod hvor lista ligger.
Tom Skjeklesæther, journalist og fan.
1. Kjøpte «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle» (73) en gang i 74. Bruce var en slags US-Van Morrison. Bandbildet på baksida stod i skarp kontrast til rådende trender, en åpenbar gjeng up to no good. En trommeslager som ble kalt Mad Dog (!) og to afrikansk-amerikanske musikere.
2. «Darkness on the Edge of Town». Bruce holdt stand, midt i punken. Tungt og mørkt og farlig. «Factory» handla om faren min. Plata som gjorde at jeg dro til Detroit i 80 for å se Bruce. Første tur til USA og New York. Big føkking deal.
Erlend Ropstad, musiker.
1. En av mine storesøsters beilere stakk til meg en kassett, 90-minutter med innspilt «The River». Må ha vært i 84. Han tenkte vel han ville få bonuspoeng hos min søster om han gjorde den plagsomme lillebroren glad. Jeg kicka på tekstene med en gang, og husker at jeg ble forklart handlingen i tittelsporet. Jeg relaterte voldsomt, og ser fremdeles for meg elva Otra, som renner gjennom Vennesla og scenene i den sangen som utspiller seg ved den elvas bredder, når jeg hører låta. Første plata jeg kjøpte selv var «Born In The USA», og derifra var det Springsteen på alle veggene på rommet, plakater og bilder. Og, jeg er den eneste jeg vet om, ryggmerke på dongerivesten. Jepp. The Boss på hele ryggen da jeg var 11-12.
2. Favorittplata nå er «Nebraska». Den er så jævlig vakker, trist, visuell med disse historiene som er som små filmer (han er jo mesteren på tekster hvor man ser for seg handlingen og karakterene). Og det at han gjorde den så forbanna random og enkelt innspilt. Stolte på materialet sitt, at det var godt nok til at han ikke trengte de store produksjonsmusklene. Og langfingeren som ligger i det at han nettopp hadde slått igjennom, etter mange års arbeid, for så å følge opp med ei skive som er såpass utilgjengelig. Det forteller meg at det finnes noe som er viktigere for ham (eller i hvert fall var det den gangen) enn suksessen. Respekt!
Henning Kvitnes, musiker
1. Jeg hadde et favoritt-radioprogram på svensk P3 som het «Hemma hos Emma» med Kjell Alinge og Janne Forsell. Humor og fantastisk god og ofte ny musikk. De spilte «Jungleland» fra «Born to Run». Rett etter «Tom Traubert´s Blues» med Tom Waits. I heard the light that night.
2. «Darkness on the egde of Town». Den ble soundtracket til den tiden og den sommeren 78, da jeg og resten av bandene her sydpå fant ut at vi kunne spille og skrive låter sjøl, selv om vi ikke var spesielt gode til det. Siterer Mark Manson: «The subtile art of not giving a fuck».
Ingerid Stenvold, programleder.
1. Broren min fikk «Born in the U.S.A.» på LP og spilte den halvt ihjel. Da var jeg 8-9 år, tipper jeg (han er fire år eldre). Etter hvert kom «Tunnel of Love» i hus, og jeg hang med da han også begynte å bla seg bakover i katalogen.
2. Darkness on the Edge of Town. Jeg husker så godt LP-coveret, der han står foran en sånn persienne-gardin med hendene i jakkelomma. Han var så TØFF! Og så er det det albumet som for meg er mest slitesterkt, jeg blir ikke lei, tekstene er litt mørkere, grunntonen litt mindre «in-your-face» enn (den fantastiske) forgjengeren.
Helge Nitteberg, redaktør.
1. Jeg føler at han alltid har vært der, men fra barndommen husker jeg best møtet med «Born in the U.S.A.» Det var en sånn låt som vi spilte på full guffe mens vi imiterte Springsteen og spilte gitar med en tennisracket. I slutten av tenårene oppdaget jeg han på nytt og da ble jeg for alvor kjent med den imponerende bredden i katalogen hans.
2. Det må nok bli «Born to Run». Mye på grunn av tittelkuttet og ikke minst «Thunder Road», som er min favorittlåt med Springsteen. Jeg er veldig svak for versjonen fra live-albumet (1975-1985), og jeg synes også at han synger best i denne tidlige perioden.
Stein Torleif Bjella, musiker.
1. Springsteen var stor i Hallingdal i min oppvekst. Alle digga Springsteen. Det gjekk buss frå Hallingdal til Nya Ullevi i 1985. Då var eg med, og 17 år. Voldsom sterk oppleving. Me hadde også lokalt band som heitte No More, der me covra «Trapped» og «Cadillac Ranch», spelte og «Pink Cadillac» (mykje cadillac-romantikk hjå Bruce...), og «Adam Raised A Cain».
2. «Darkness on the Edge of Town» var fyrste Springsteen-plata eg kjøpte. Og den er nok dermed den eg har spelt aller mest. Og har flest minnu rundt. Ellers følte eg i dei åra at livet delte seg i to; høyrde du på Springsteen eller høyrde du på Petty. Dei var jo litt like på mange vis, og samtidig to planeta. I det selskapet brukte eg meir og meir tid på Petty.
Jørn Hoel, musiker.
1: Jeg ble introdusert til Bruce av David Chocron, som selv kommer fra New Jersey. Han ville at vi skulle spille Springsteen i Rute 26 (bandet jeg spilte i på slutten av 70-tallet). Jeg valgte å synge «Hungry Heart» for å få slutt på masinga hans.
2. I 1988 dro Oddvar Nygård og jeg til Austin, Texas for å skrive låter. På veien dit måtte vi innom turneåpningen til «Tunnel of Love-Tour» i Houston, Texas. Oddvar skreiv for musikkbladet Beat. Konserten var sinnssyk! Vi var helt målløse og satt fullstendig ut over hans liveopptreden, som minte oss mest om en overivrig baptistprest fra Sørstatene. Vi elsket det. Neste dag kjøpte jeg alle skivene hans, men elsket og elsker ennå «Tunnel of Love» mest.
Håvard Stangnes, musiker.
1: Oppdaget Springsteen skikkelig da jeg var cirka 12 via Bengt Ove på fotballaget mitt (TUIL) som var fanatisk fan, og hadde masse bootlegs og greier. Hadde jo hørt «Born in the U.S.A.» på radio, men den ordentlige introduksjonen var «Live 1975-85»-boksen med 5 LP-er, som ga et innblikk i hele karrieren.
2. Er glad i mange av albumene, særlig fra tidlig i karrieren, men har faktisk et spesielt forhold til «Tunnel of Love», som var den første skiva jeg kjøpte da den kom ut. Er ikke noe rock’n’roll-skive, men har en del vanvittig sterke låter og er Springsteen på sitt mest personlige, mørke og melankolske. Break up-album er jo blitt en egen sjanger, og denne er av de aller beste.
Asbjørn Slettemark, journalist.
1. På bilferie i 1984 eller 1985, da Born in the USA dominerte alle radioer og butikkvinduer. Før det hadde jeg hørt Hungry Heart, som jeg som 7-åring syntes låt så lystig og fint, så da kassetten av «Born in the U.S.A.» ble kjøpt på en butikk på Os – lurer på om det kan ha vært en bensinstasjon – ble forholdet til Bruuuuuuuuce ordentlig sementert. Det passet min stefar også, siden han foretrakk Bruce i bilen foran andre samtidige favoritter som Madonna, Tears For Fears og Wham.
2. Jeg holder «Born in the U.S.A.» høyt fordi den var så viktig der og da, men i ettertid er vel «Born to Run» og «Seeger Sessions» de platene som får kjørt seg mest i CD-spilleren. Seeger Sessions-konserten jeg så med Springsteen i Oslo Spektrum er det beste, mest joviale og spenstige jeg har sett av ham live. Det er noe veldig flott over hans evne til å ta gamle protestklassikere og gjøre dem både til viktige samtidsanthems og lydspor til rørete låvedans.