På en øde øy med Egon

Å være dritgod hjelper jaggu på!

STIG JAKOBSEN (52). Yrke: Ute i et års permisjon for Mediehuset iTromsø. Tiltredende sjefredaktør for den nye nettavisen Steinkjer24.
på vei til steinkjer: Stig er på vei til et øde sted, men vi sender ham heller helt ut i havgapet. 
        
            (Foto: Ronald Johansen)

på vei til steinkjer: Stig er på vei til et øde sted, men vi sender ham heller helt ut i havgapet.  Foto: Ronald Johansen

– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilket fonogram velger du?
– «The Flat Earth» av Thomas Dolby.

– Jøss. Den så jeg ikke komme. Har bare vage minner om den, og husker det som aldeles redselsfull synthpop, med Seinfeld-bass og greier.
– Hehe. Ja, det stod mellom den og noe med Postgirobygget, men jeg velger Thomas Dolby. Fascinasjonen for denne skiva vokste i sin tid gradvis, og ble etter hvert bare min oppfatning, og et kroneksempel, på hvordan det skal gjøres. Han skapte en helt egen skole med dette albumet, og fikk tverrfløyte, synth og fretlessbass til å henge sammen på sitt eget fascinerende vis.

– Dette er jo ganske langt unna det du selv drev med, da du var popstjerne?
– Haha! Definitivt! Det man digger trenger heller ikke være identisk med det en selv driver med, tvert imot. Her var det dessuten mer premisset om den øde øya som kicket inn, at skiva stadig gir meg nye opplevelser for hver gang jeg hører den, og da passer det bra der ute i ensomheten.

– Har du sett ham live?
– Ja visst! Jeg dro faktisk til England i 2008, tror jeg det var, det var iallfall første konsert han gjorde på over 15 år, og jeg dit! Det var en helt fantastisk konsert, stikk i strid med all logikk, for alt utstyret, og programmeringene på det gamle utstyret kollapset tidlig i settet og alt måtte rebootes før konserten kunne fortsette. Verdens verste utgangspunkt, men så viste det seg at han var en dritbra standupkomiker, og etter kort tid hadde han så kontroll på publikum at vi kunne spist av hånden hans. Det er noen som bare kan dette, slik Jackie Leven også gjorde.

– Jackie. Sukk. Fikk du møtt Thomas da?
– Nei, men jeg fikk stalket Kevin Armstrong, gitaristen hans, Dolby selv turte jeg ikke plage. Armstrong har spilt med både Bowie og Iggy Pop, men for meg var altså det store at han hadde spilt med Thomas Dolby! Så jeg fikk han med i studio, der jeg fikk en klar demonstrasjon i at det å være dritgod jaggu hjelper på. Haha!

– Haha! Det er rart med det. Har du hatt én eller flere musikalske mentorer? Noen som har betydd mye for dine kulturelle referanser?
– Det er jo litt kjedelig å si, men The Beatles var det store for meg, som for så mange andre. Minus «Ob-La-Di, Ob-La-Da‎», da. Musikk var i det hele tatt så viktig og altoppslukende, at alle mine relasjoner på Finnsnes var bygget rundt musikk. Så flyttet jeg et år til England, da jeg var 15-16, og når jeg kom hjem som nyslått fan av The Cure, funket det dårlig da jeg kom tilbake, og med dem som digget Rainbow og Gary Moore.

– Haha! Det tror jeg på! Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv, da?
– I konsertsal er det The Residents. På et stadion er det Prince.

– Residents har jeg selv sett, det var mæææget rart, så da tar vi Prince. Hvorfor var dét så bra?
– Han var rett og slett så god at det var vanskelig å fatte. Han må ha vært den verste i verden å spille i band med, da han var best til å spille alle instrumentene, i tillegg til at han danset som en gud. Og alle fire gangene jeg så ham er alle på en topp 10 for meg.

– Prøver du nå indirekte å headhunte Christer Falck til Steinkjer24?
– Haha! Klart! Jeg møtte faktisk Christer den fjerde gangen jeg så Prince. «Jaså, du her? Hvor mange ganger har du sett ham, da?», spurte jeg. «Dette er gang nummer 55», kom det tørt fra ham.

– Han er gæren. Hvilken låt ville du helst ha skrevet selv, da?
– Beach Boys’ «God Only Knows».

– Forklar en Brian Wilson-ateist og novise, for jeg har aldri knekt den koden.
– Fordi dette er den perfekte poplåten. Altså, da Paul McCartney – PAUL MCCARTNEY! – hørte den første gang, sa han at det var den beste poplåten som er skrevet, noe som gjorde at Wilson ikke klarte å skrive en ny låt på over et halvt år. Det ble for mye for ham. Og den låten trykket derfor på så mange knapper, som blant annet førte til at Beach Boys og Beatles konkurrerte om å lage den beste popen, så den drev virkelig frem det beste i de beste.

– OK, vi sender deg, ikke bare til Steinkjer, men til et enda mer øde sted, altså ei øde øy. Hvilket hjelpemiddel vil du ha med deg?
– Et verktøyskrin, kanskje?

– Hahaha! Dette vet alle som kjenner deg at er renhekla bullshit! Du er jo helt ubehjelpelig upraktisk!
– Hehe. Du har rett, jeg har jo tommeltotter på alle fingrene, i tillegg til på tolvfingertarmen, så da tar jeg heller med meg masse sigaretter, for jeg regner med ingen kommer og redder meg, og da er dette den perfekte måten å korte ned levetiden på.

– Haha! Perfekt. Men, du, dette med Postgirobygget, som du nevnte innledningsvis. Var det seriøst?
– Nei. Nei nei nei. NEI! NEEEEEEEI! Det burde være med Postgirobygget som med enkelte håpløse firma, at de bare burde tvangsoppløses, med loven i hand.