Musikkintervjuet: Luke Elliot

– Vi må vinne over fascismen

Luke Elliot er skremt av situasjonen i sitt hjemland USA, men som inngiftet tromsøværing gleder 36-åringen seg stort til å spille i nord igjen.
TROSSER PANDEMIEN: Luke Elliot er i gang med en ganske omfattende soloturné i disse dager. 20. november spiller amerikaneren i Tromsø.  
        
            (Foto: Gitte Johannessen)

TROSSER PANDEMIEN: Luke Elliot er i gang med en ganske omfattende soloturné i disse dager. 20. november spiller amerikaneren i Tromsø.   Foto: Gitte Johannessen

I vår ga Luke Elliot ut sitt andre album, «The Big Wind», til like gode kritikker som hans nå fem år gamle fullengderdebut. Crooneren fra New Jersey er også en av få artister som har stablet på beina en ordentlig turné for tida.

Neste fredag setter han seg ned ved pianoet på Kulturhuset i Tromsø.

Feedback får tak i den Oslo-bosatte amerikaneren på telefonen under en pause i studiojobbing denne uka.

– Jobber du med en ny plate allerede?

– Jeg jobber med noe veldig spennende, som dessverre også er hemmelig siden det ikke har blitt annonsert enda. Men jeg jobber alltid med ny musikk, deriblant også en ny Luke Elliot-plate, sier 36-åringen

– Hvordan håndtere du den pågående pandemien?

– Vel, det har vært en interessant tid. Heldigvis er de fleste av oss her i Norge trygge og friske. Selv om vi hadde booket en større turné med fullt band over hele verden, har denne soloturneen jeg nå gjør i Norge og Sverige solgt veldig bra. Samtidig forandrer jo situasjonen seg hele tida med forskjellige tiltak og nye spillesteder med en annen kapasitet, og jeg har nylig fått beskjed om at noen av konsertene mine i Sverige blir avlyst, sukker Elliot – før han skyter inn:

– Men det har vært en produktiv tid, rent skrivemessig. Jeg fikk nylig et essay på trykk i VG og Aftonbladet, og det kommer et nytt om hvordan jeg på merkelig vis ble viklet inn i Trump-kampanjen i Dagbladet i morgen (torsdag, journ.anm.). Jeg ser for meg å fortsette med mer slike skriverier som en alternativ form for kreativt utløp, selv om musikken alltid kommer til å ha første prioritet.

Luke Elliot referer til sitt debattinnlegg «Jeg vil ikke tilbake til Trumps USA» i forkant av valget, der han var sterkt kritisk til den sittende presidenten, og skrev at hans hjemland står ansikt til ansikt med fascisme.

– Jeg følte meg forpliktet til å si noe, som en amerikaner bosatt i Skandinavia. Jeg er egentlig ikke en politisk person i det hele tatt, men det vi snakker om i USA er problemer med grunnleggende borgerrettigheter. Teksten er skrevet fra et humanitært perspektiv, om at vi må slå ned på og vinne over den gryende fascismen.

LES OGSÅ: Burde få de fleste til å savne mørketiden

– Hva synes du om selve valget i USA, og utfallet – om det faktisk er over?

– Det er over. Han (Trump, journ.anm.) kommer ikke til å få bruke denne plattformen lenger, og vi ser nå at flere folk rundt han begynner å trekke seg tilbake. Det skumle er at 71 millioner innbyggere faktisk stemte på denne fyren, noe som viser at USA har store strukturelle problemer som må håndteres uansett hvem som er president. At denne fyren har så mange på sin side etter all dritten han har gjort de siste fire årene skremmer meg virkelig.

– Du er ikke alene om dét! Vi må snakke litt om din siste plate «The Big Wind», som du valgte å gi ut under pandemiens første bølge her i Norge. Hva synes du om mottakelsen?

– Plata var en bestselger i Sverige og Norge, og det var fint å få god omtale i blant annet Mojo og franske Rolling Stone. Så forsvant den litt siden vi ikke kunne turnere, og faktumet at folk i nåværende situasjon sliter med å holde oppmerksomheten på én ting i mer enn fem sekunder i slengen. Så det er godt å kunne reise rundt å minne folk om at plata er der ute.

– Det er mye turbulens i lyrikken på plata, men den har en aura av håp og føles for min del litt mer «folky» enn forgjengeren. Hva synes du selv?

– Jeg er usikker på om den er så «folky», men den er definitivt håpefull. Jeg er ikke så god på sammenligninger, men dette føles som et mer ærlig album enn den forrige.

– Hva mener du med «mer ærlig»?

– På «Dressed for the Occasion» følte jeg nok at jeg måtte rope litt høyere, for å være sikker på å bli hørt. Denne plata er laget med mer selvtillit. For folk som ikke har hørt musikken min jeg tror faktisk nyplata er en bedre introduksjon til meg som artist.

PIANOMANNEN: Luke Elliot spiller solo under denne runden med konserter.  
        
            (Foto: Kai Hansen)

PIANOMANNEN: Luke Elliot spiller solo under denne runden med konserter.   Foto: Kai Hansen

– Hva inspirerer deg nå, i arbeidet med ny musikk?

– Jeg hører ikke så mye på musikk for tida. Med en liten datter og to stebarn rundt meg ender jeg i stor grad opp med å lytte til musikken de liker. Tiden jeg har til overs bruker jeg i stor grad til å lese – noe som definitivt inspirerer meg.

– Som du nevner, ble du jo pappa i fjor. Det må vel ha påvirket både deg og musikken din?

– Ja, det har vært helt «nuts», haha! Morsomt at vi skulle komme inn på dette nå – jeg fikk nemlig nettopp beskjed om at jeg må plukke opp datteren min i barnehagen med en gang. Jeg ringer deg opp om ti minutter!

[Ni og et halvt minutt senere ringer telefonen igjen]

– Helge! Hei, igjen. Beklager avbrytelsen. Jeg må si at jeg genuint gleder meg til å komme oppover til Tromsø for å spille igjen. Det har vært utsolgt hver gang jeg har spilt der oppe, og publikum gir mye respons og varme oppe i nord. Og siden kona mi kommer ifra Tromsø er det et spesielt sted å besøke for oss to, som også gjør at konsertene føles litt ekstra intime.

– Du har vel også et slags musikalsk bånd til Tromsø, i og med at en av byens musikkhøvdinger, nå avdøde Per Eirik Johansen, ville ha vært din svigerfar?

– Ja, det stemmer. Min nåværende svigerfar er riktig nok Jørn Hoel. Men det trenger du egentlig ikke skrive – eller kanskje det er relevant for Tromsø-publikummet?

– Det må med! Til slutt må jeg spørre deg vårt mer eller mindre faste spørsmål: Om du må velge tre artister, band eller album som har vært de viktigste i ditt liv – hva velger du?

– Sånn, helt på sparket? OK. Da sier jeg «This Years Model» av Elvis Costello, «Blonde on Blonde» av Bob Dylan og «Bring the Family» av John Hiatt. Og «Blue Train» av John Coltrane! Jegha med fire, haha. Jeg hørte alle disse platene relativt tidlig, og de har alle hatt stor påvirkning og betydning.

Luke Elliot spiller solo på Hovedscenen i Kulturhuset fredag 20. november.