På en øde øy med Egon:

Frank fikk ham til å halvere platesamlinga

DAGFINN NORDBØ (60). Satiriker, tekstforfatter
DAGFINN NORDBØ: Kjent satiriker og skribent, spiller konsert for viseklubben Spelt, på Vertshuset Skarven førstkommende søndag. 

DAGFINN NORDBØ: Kjent satiriker og skribent, spiller konsert for viseklubben Spelt, på Vertshuset Skarven førstkommende søndag. 

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?
– «Ingentings bjeller» av Jan Erik Vold, med Jan Garbareks kvartett (1977).

– Så artig med litt vold i denne spalten! Digger Jan Erik Vold, og denne plata har jeg faktisk, i en CD-boks. Du har den sikkert på dobbel vinyl?
– Ja, erru gæren! Jeg har den på dobbel LP, og på CD, i den boksen du nevner der og i alle varianter som finnes.

– Betryggende! Mener å huske at de to første med dette bandet, Briskeby blues» og «Hav» er ganske rare, jeg prøvde å like dem uten å få det til, men at din utvalgte er den streiteste, for den likte jeg en god del på.
– Ja, det er nok den som er musikalsk mest tilgjengelig av dem, da de andre, med Terje Rypdal på gitar, er en tanke særere. På denne er det jo original musikk som er satt til låtene, og den kvartetten med Jan Garbarek er også så jævlig bra at valget egentlig var lett.

– Vold har jo spilt med Chet Baker og Red Mitchell og mange andre kjente, men folk flest assosierer ham kanskje først og fremst med dikt?
– Ja, men han har jo en fantastisk rytme i seg, og det er mye musikk i det han skriver også. Jeg ble introdusert for ham gjennom diktet «Selvdigger», men har siden fulgt ham, både som musiker og dikter, essayforfatter osv. Han har jo alltid hatt den jazzgreia i bånn, og opplesningene hans til musikk er fabelaktige. De er jo selvsagt lett å parodiere, og jeg har jo gjort det selv mange ganger, både for «Hallo i uken», og også på plate, men det er selvsagt alltid med en kjærlighet i bunnen.

– Vold har snakket masse om legendariske Club 7 i Oslo, noe du også gjør på din egen plate. Fikk du noen gang sett ham på Club 7?
– Ja visst! Jeg var egentlig ikke gammal nok, men fikk det faktisk med meg, ja. Tror det var noe Dylan-greier med Kåre Virud. Og man så ham jo på diverse andre jazzklubber, det vrimlet jo av dem i Oslo før. Ikke minst på Sogn Jazzklubb, med Garbarek, Palle Danielsson osv.

– Jeg kan kjenne lukten av røyk. Hva er det beste du har sett live, da?
– Nei, det må nesten bli Frank Zappa and the Mothers of Invention, på Kalvøya i 1973.

– Satan. Den sommeren var jeg ett år! Og den er jo virkelig legendarisk i norsk sammenheng!
– Klart det var! Jeg har faktisk en bootleg fra den konserten, som er tapet med en Tandberg-opptaker, men den yter ikke konserten noe rettferdighet. Man kan til og med høre publikum snakke til hverandre. «Erre no’ mer rullepapir?!?» Haha!

– Men den utgaven av meg selv som kom ut på andre siden var totalt forandret. På den tiden digga jeg Uriah Heep og Deep Purple, men etter konserten gikk jeg rett på Ringstrøm antikvariat og byttet inn alle rockskivene, de hadde en sånn 2 mot 1-byttedeal, og dermed halverte jeg samlinga mi på et blunk.

– Så bra, og så dumt!
– Ja, det kan du si, men det var så ekstremt kult, med helt vanvittige musikere og et helvetes band. Det var så fett. Han var for øvrig på middag hos Arne Nordheim etter konserten, og skal etter sigende ha forhørt seg om mulighetene til å kjøpe Kalvøya. Kjipt at han ikke gjorde det!

– Haha! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– Det må nesten bli «A Case of You» av Joni Mitchell

– Ah! Fra breakup-eposet «Blue». Da jeg hadde selveste Kari Bremnes til å innvie denne spalten, svarte hun det samme, så her er ringen sluttet. Hun begynte attpåtil å synge den til meg, men det skal du få slippe. Fortell hvorfor du landet på den.
– Hehe. Er ekstrem fan av Joni, og det var sånn at da de andre gutta på videregående tok med plater med Status Quo og sånn, hadde jeg Mitchell. Og det var ikke så dumt heller, for den virket på damene, for å si det sånn. Eller, faen, det burde jeg kanskje ikke røpe? Uansett, ei fantastisk dame, med et stort musikalsk register, og som aldri har latt seg pelle på nesa. Egentlig vanskelig å velge én, men det blir nå denne.

– Du og Kari! Du får med deg en ting til. Hva tar du med i skipskista?
– Nei, siden jeg har musikk, må det nesten bli ei bok. Da tar jeg «Entusiastiske essays», som er ei jævlig tjukk samling, på over 800 sider, med essays og dikt og all mulig faenskap fra Jan Erik Vold. Jeg har allerede gitt min til sønnen min, som er enda mer Vold-fan enn meg, så dette er en fin anledning til å skaffe den tilbake. Og det blir perfekt der på øya, for det er ei bok du ikke trenger å lese fra perm til perm, men bare kan slå vilkårlig opp i.