På en øde øy med Egon

Som eneste dame i bandet ble navnet litt rart

SIF VIK (45) Plan- og utviklingsleder for Tvibit
JUBILANT: Tvibit feirer i disse dager at de har drevet på i 20 år. I sakens anledning måtte derfor Feedback sende plan- og prosjektleder Sif Vik ut på en øde øy.  
        
            (Foto: Christer Pedersen)

JUBILANT: Tvibit feirer i disse dager at de har drevet på i 20 år. I sakens anledning måtte derfor Feedback sende plan- og prosjektleder Sif Vik ut på en øde øy.   Foto: Christer Pedersen

– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hva velger du?
– «Off the Wall» (1979) av Michael Jackson.

– Unektelig en klassiker! Halve skiva kom jo ut som singler. Kjapp hoderegning tilsier at du bare var fire år da den kom ut. Hvordan ramlet du over den?
– Hehe, ja, det er ei perfekt popplate, og jeg spilte den nesten i stykker. Det var den første plata jeg fikk av min storesøster, og den var nok et par år etter den kom, «Thriller» tror jeg allerede hadde kommet i mellomtiden, men jeg var ikke store jenta, og fikk den i gave. Det var helt mindblowing, alle låtene er jo perfekt, Quincy Jones har produsert og alt det der. Så jeg hørt den om og om og om igjen.

– Storesøsken er et sant privilegium når man begynner å orientere seg i musikkens verden. Var storesøsteren din viktig for mer enn Michael Jackson?
– Ja, men hun hørte MER på ABBA og Springsteen den tiden. På ungdomsskolen var jeg nok litt sær, som hørte på Rickie Lee Jones, Bowie, Prince, Raga Rockers, Black Sabbath, Simon & Garfunkel og sånn, mens de andre hørte på tyggegummipop.

– Som Michael Jackson?
– Haha! Nei, han hadde jeg bytta ut med Prince da. Personlig har jeg uansett alltid hørt på mye forskjellig. Jeg spilte også i korps, sang i Ten Sing-kor, var med i en jazzkvartett og spilte bass i alt fra grunge- til metalband. You name it, jeg var med på alt!

– Åh dæven, for en bredde! Favner det meste, det der. Men da tar jeg deg på ordet, for når folk har spilt i metalband, vil jeg alltid høre hva de kalte seg. Det pleier å bli gøy.
– Hmmm… Dette blir litt flaut, kjenner jeg, men OK. Mens jeg studerte var det altså grunge og metal, og Einar Fagertun spilte i et rent gutteband, der jeg ble bedt om å være vikar for bassisten deres. Bandnavnet hadde de allerede hatt en stund da jeg kom inn, og det var helt uproblematisk på alle måter. Men med meg som eneste dame, ble det plutselig litt rart.

– Hvorfor det?
– Ehhh... Fordi bandet het Mus og Menn!

– Hahahahaha! Nei! Nei nei nei! Neeeeei!
– Jo! Og det verste av alt var jeg spilte ut han jeg var vikar for, så jeg ble værende i bandet, som selvsagt ikke ville skifte navn. Så da begynte jeg å si at musa i bandet var han John Einar, for han var mindre enn meg. Haha!

– Haha! Dette er for bra, det. Art by accident, som det heter! Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv?
– James Taylor med Steve Gadd på trommer, i Tempodrom, Berlin i april 2012.

– Det kom jaggu kontant!
– Ja! For Roar, mannen min, fridde til meg under konserten, så det har en litt bredere betydning. En Fun fact er at 1,5 år etter feiret vi 1 års bryllupsdag backstage med Taylor og Gadd på Oslo Konserthus.

– Dette høres nesten skummelt regissert ut. Du eller mannen din, eller begge to, må jo være borderline psykopater. Man planlegger ikke slikt.
– Da er det vel jeg som er borderline. Haha! Roar bodde i Berlin på åttitallet og studerte, og spilte masse. Så jeg hadde gitt ham en tur med billett til Taylor. At Steve Gadd spilte trommer var jo nesten like stort. Også frieriet, da! Så det blir en sum av flere ting.

– Det syke er at Gadd senere spilte i en jazztrio på Nordlysfestivalen en stund etterpå, og da ble vi kjent med han, han er en veldig hyggelig fyr, og da vi dro for å se James Taylor i Oslo i 2014, ble vi invitert backstage for å si hei, og da be det bilde der man er sånn tullete fan. Men vi har møtt ham flere ganger etterpå, og han spiler jo også trommer på flere låter på den nye skiva til Roar.

 

– Du store all verden. Full circle, som det heter på godt norsk! Hva hvis du kunne skrevet noen andres låt?
– Jeg ville gått for «I’m Coming out» av Diana Ross.

– Den kom ut i 1980. «Off the Wall» i 1979. Er du litt musikalsk stuck i dette tiårsskiftet?
– Haha! Tydeligvis! Nei, det er for at låten er mitt evige «soundtrack», som jeg alltid blir glad av å høre.

– Blir jo greit med TONO-avkastninger også her. Før jeg setter deg i isolasjon, får du med deg en ekstra gjenstand.
– Jeg satser på at den øde øya ligger i Karibien, og siden jeg alltid har drevet med dykking, blir det rett og slett en dykkerdrakt. Ja, det må jeg ha med meg!

MICHAEL JACKSON «Off the Wall» (1979) 

MICHAEL JACKSON «Off the Wall» (1979)