På en øde øy med Egon

– Det var en nær religiøs opplevelse og kjærlighet ved første riff

KRISTIN WINSENTS (53). Musikksjef P13
SJEF: Kristin har jobbet med musikk i tre tiår og er i dag musikksjef for NRK P13, en av de siste kanalene der ute som tar musikk ordentlig på alvor.  
        
            (Foto: Kim Erlandsen, NRK)

SJEF: Kristin har jobbet med musikk i tre tiår og er i dag musikksjef for NRK P13, en av de siste kanalene der ute som tar musikk ordentlig på alvor.   Foto: Kim Erlandsen, NRK

– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilket fonogram lander valget på?
– «Screamadelica» (1991) med Primal Scream.

– Den klassiske tredjeskiva, og Primal Scream var jo ikke så overraskende, iallfall for dem som kjenner deg og smaken din. Men hvorfor akkurat den skiva?
– Hehe. Det er sant. Jeg kunne selvsagt gått for noe opplagt som «Blue» av Joni Mitchell eller «Songs of Love and Hate» med Cohen. Det er jo skiver for refleksjon og grubling, men jeg skal jo være alene på denne øya, og da trenger jeg heller ei plate som jeg bare kan lytte til og gi litt faen av, og der er denne plata perfekt.

– Godt poeng! Den trenger ganske dypt? Fra Roky Erickson-tolkninger til klubbmusikk og rock.
– Definitivt, og det er litt av poenget med valget. Åpningssporet kunne jo vært en Stones-låt, og så blandes det inn masse gull underveis, der det finnes låter som er perfekt å gå bananas og danse til, samt andre som er ideelle for bare å lytte til mens man slapper av i ei hengekøye.

PRIMAL SCREAM «Screamadelica» (1991) 

PRIMAL SCREAM «Screamadelica» (1991) 

– Du tar premisset på alvor, det liker jeg! Husker du første gang du hørte den?
– Ja, det var vel på et dansegulv på en klubb, og det var skikkelig «Åh, men hva faen er dette?». Siden ble det mye av den i de fleste sammenhenger, ikke minst på fest. Dette var jo før strømming, og jeg tror derfor ikke det er flere plater jeg har måttet kjøpe flere ganger på nytt, for at den har blitt ødelagt på fest. Haha!

– Hehe. Et kjent fenomen, det der. Har du hatt noen musikalske mentorer? Noen som har betydd mye for smaken din?
– Jeg tror den viktigste er storebroren min Helge, han er mye eldre enn meg, og da han var kid, kjøpte han skiver han selv ønsket i julegaver til foreldrene, og å ha tilgang til et så ufattelig rikt platearkiv da jeg var liten, var helt uvurderlig. Husker jeg fant første Black Sabbath, så på det utrolig skumle coveret og satte på det som holdt på å blåse hodet av meg. Det var helt utrolig å ha en sånn base.

 

– I tillegg må jeg jo nevne moren min, som digga Dolly Parton, Patsy Cline og Johnny Cash. Jeg tror i det hele tatt at hvis du blander smaken til henne og broren min, får du meg. Haha! Men jeg var nok også tidlig ute med å få min egen smak, og hadde sikkert en overkant stor selvtillit på området. Husker jeg fikk DJ-e i storefri på skolen og pushe egen smak på folket. Haha! Siden har jo et utall kompiser kommet med tips man har tatt til seg.

– Frontfiguren i Primal Scream, Bobby Gillespie, er en sammensatt mann, og startet jo som trommis i The Jesus and Mary Chain. Vi kan vel si at dét var «a great career move»
– Haha! Absolutt, han er jo ingen stor vokalist, men er en helt rå og ikonisk frontfigur med stor musikkhjerne, som garantert ville blitt utstemt i en sånn musikkonkurranse. Men han har heldigvis bare gått sine egne veier. Han var vel ikke en spesielt god trommis heller, så det bruddet med TJAMC var vel også helt greit. Haha!

– Haha! Primal Scream har jo gjort mye forskjellig. Har du trofast fulgt dem videre?
– Ja, jeg fulgte dem iallfall til og med «XTRMNTR» (2000), som er ei ganske vill og rå skive. Jeg har jo intervjuet han noen ganger også, og det er en fyr med veldig mye integritet, som står på meningene sine.

– Jeg synes han virker så streng og vrien i intervjuene. Var han grei å ha med å gjøre?
– Hehe, ja, både og. Husker jeg skulle intervjue ham og Mani (bassisten i både Primal Scream og Stone Roses, red.anm.) i en suite på Grand i Oslo, og etter mye om og men, de bodde der i flere dager, det var mens det var masse spenn i platebransjen, og da jeg omsider fikk audiens, var det bare absurd. Jeg var super-starstruck, og de var ganske ehhh ... ute, så det var som å sitte sammen med to filledukke-modeller av egne helter, som hadde vært på fest på en psykedelisk festival i flere uker. Haha!

– Haha! Har du sett dem live?
– Ja, mange ganger, har kommet ut av tellinga. Husker de spilte på Rockefeller rundt 2000, en jævlig fet konsert slik jeg husker det, og husker godt etter gig, da vi gikk ned i kjelleren på et klubbkonsept de da kalte Beat Basement, og der dukket pinadø Mani opp på dansegulvet. Tror til og med det finnes et bilde av det der. Haha!

Jøss! Kult! Hva er det aller beste du har sett live i hele ditt liv, da?
Det må være The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL) på TMV-festivalen i 1997.

Åh! Rett etter debuten! Da var de jo også verdens beste liveband. TMV, var det den litt rare festivalen i Trondheim?
– Riktig! Veldig rar. Jeg var sendt til Trondheim av P3, og kjente ingen der. Ingen i Trondheim. Ingen i NRK. Ingen på festivalen. Meg alene på festival er altså virkelig ikke ei normal setting. Og jeg skulle se TSOOL og intervjue dem dagen etterpå.

– Jeg var ganske edru, hadde hørt skiva, og likte den, men det som kom ut fra scenen var jeg virkelig ikke forberedt på, for det var en nær religiøs opplevelse og kjærlighet ved første riff, og der og da tenkte jeg at dette er favorittbandet mitt. Et fysisk og psykisk sjokk. Festivalkonserter er sjeldent det beste man ser, men her følte jeg at de like gjerne kunne stått på noen paller midt på en parkeringsplass og det hadde vært like kult. Magisk. På ordentlig.

– Fantastisk! Hadde akkurat samme opplevelse de første fem, seks gangene jeg så dem. Du får velge en låt noen andre har skrevet, og sette ditt eget navn under den.
– Da sier jeg «Jolene» av Dolly Parton.

– Nydelig! For to uker siden valgte Stine Andreassen «I Will Always Love You», som er fra samme skive.
– Og som hun skrev samme kveld! Men, ja, det må bli den. Har jo inntatt så mye musikk i livet at alt fort blir en grøt, men denne har vært med meg hele livet, mye på grunn av mamma. Låten er helt enorm og kan tolkes og covres i alle slags versjoner. Husker jeg så The White Stripes på Reading, og den allsangen som kom da de gjorde den er det største tilfellet av massiv, kollektiv gåsehud jeg har opplevd.

– Sukk. Hørte på podcasten «Dolly Partons America», der de omtaler den som den første sjalusilåten i country som ikke har noe aggresjon i seg, at hun heller beundrer utfordrerens skjønnhet og snarere heller ber på sine knær om å la mannen hennes være i fred.
– Ja, den er helt fantastisk. Og hun er helt fantastisk. Også var det ekstra kult å lese at hun nå gir inntektene fra låten til finansiering av Covid 19-vaksine, så det er ei dame jeg beundrer både som låtskriver, vokalist, artist og menneske.

– Amen! Før jeg setter deg i karantene på den øde øya, får du med deg en død gjenstand. Hva pakker du i sekken?
– Gitar!

– Jøss! Jeg visste ikke at du også er gitarist! Artig!
– Hahaha! Nei nei! Greia er jo at jeg nettopp har sett TV-serien «The Queen’s Gambit», som jeg ble utrolig fascinert av. «Hvorfor spiller ikke jeg sjakk?», tenkte jeg. Så tenkte jeg «Må jeg tape først, før jeg begynner å vinne?», og der er jo svaret ja, så det orker jeg ikke. Haha!

– Så med lite annet å gjøre, kan jeg videreutvikle meg fra kun å beherske «Tom Dooley» til å spille den 11 minutters lange versjonen av «Freebird» som Lynyrd Skynyrd gjør på en konsertfilm fra 1971. Også kan jeg dessuten bruke gitarstrengene til å skjære frukt og sånn. Så, ja, gitaren må med!