På en øde øy med Egon

Lars Vaular: Om Stress, ramme filer, kuldegufs, formative år og fotball

LARS VAULAR (36). Musiker.
Lars Vaular sendes ut på en øde øy, og pakker sekken med kulturelle element forankret i sine egne tenår.  
        
            (Foto: Helene Kjærgaard)

Lars Vaular sendes ut på en øde øy, og pakker sekken med kulturelle element forankret i sine egne tenår.   Foto: Helene Kjærgaard

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?
– «Stankonia» (2000) av Outkast. Den har 24 spor, som kommer godt med der ute, også kom den på akkurat rett tidspunkt i livet mitt, i mine såkalte formative år.

– Gode og relevante poeng! Det er ei skive jeg umiddelbart tenker på som relativt «fersk», men det er pinadø 20 år siden, som betyr at da den kom, var vi nærmere 1980 enn vi var 2021. Og unge Lars var akkurat fylt 16 år, altså var du i det vi kaller dine «mest formative år». Fortell!
– Det stemmer, ja! Det blir jo gjerne sånn at de favorittplatene man tar med seg fra den delen av livet gjerne er de som følger med deg videre i livet, for de treffer deg på en helt annen måte enn musikk gjør i senere faser. Og dette var iallfall helt rett tidspunkt for meg.

– Det er veldig sant. Husker du første gangen du hørte den?
– Ja, og det var ikke et sånn direkte, utslagsgivende øyeblikk, for det var å gå i butikken å høre litt på den, man hadde jo hørt noen av singlene. Men der fikk man ikke hørt gjennom hele platen før man ble jaget ut, så det ble heller å låne fra en kompis, husker jeg, og derfor tok det en tid før den satt skikkelig, og senere kjenner jeg at den platen har blitt veldig definerende og inspirerende for min egen musikk.

– Platen er jo en superekletisk samling av sound og uttrykk og Outkast på sitt mest eksperimentelle, der André virkelig tar steget ut og blir mer enn bare en rapper, og der de mer enn tidligere tar over produksjonen på egen hånd.

– Det med mange låter er nok lurt, med tanke på øya. Dette var i CD-ens gullalder, og det var plass til nesten 80 minutter på ett enkelt album, en mulighet jeg føler at særlig hip hopen grep begjærlig.
Ja, de hadde jo helt enormt mange sanger på platene sine! Snittet var kanskje 20 låter, og det pleier normalt å bety at minst halvparten er dritt, men «Stankonia» er likevel aldri kjedelig å høre på i lengden.

Platens store genistrek er jo nettopp at det er så mye variasjon at det er helt sprøtt, og det passer bra der ute på øyen. Derfor jeg valgte den, for det er så mye forskjellige greier, at det tar lang tid å bli lei av den. Dessuten har jeg ikke hørt så mye på den de siste årene, så jeg har ikke akkurat slitt den ut heller.

– Klokt! Hva var den vanligste måten Lars (16) ervervet musikk på, da? Du ble jo jaget ut av sjappa!
– Hehe. Det var litt blanding av en musikkspiller på datamaskinen som het RealPlayer, også var det diverse forum på internett der rap-bloggere la ut anmeldelser av tolvtommere og singler, også lastet vi dem ned i sånne RAM-filer. De var veldig ehhh … ramme. Haha! Så var det å gå ned i butikken, hvis man hadde penger.

–På Apollon (Bergens platebutikk-fyrtårn gjennom flere tiår, red.anm.)
– Ja, de var en av dem, og da Platekompaniet kom, steppet de opp lytteropplevelsen på sjappen, der du hadde egen lydkontroll og greier, og der fikk man også stå lenge, det var ganske sweet. I tillegg hadde vi butikken som het Stress og Primitive Records og andre forskjellige småbutikker som kom og gikk. Spesielt på Stress var det kult å preike med dem som jobbet der og snappe opp tips og sånn.

– Føler du at Bergen var rette sted å være på?
Absolutt! Både på grunn av at man fikk være «for seg selv», eller hvordan jeg skal si det, at vi ikke trengte å forholde oss til bransjen. Vi hadde liksom den følelsen, at masse folk rundt oss brydde seg, så da vi begynte med vårt, og gjorde det vi selv syntes var kult, var det helt uten å forholde oss til Oslo og bransjen der, og det gjorde oss nok mer selvsikre og egenrådige.

– Det gir mening. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
«Them Changes» av Thundercat.

– OK! Den skal jeg ikke late som jeg kan tekst og melodi på, så her må du tegne og forklare for en gubbe på 49.
Haha! Det er jo så lett som at det er så imponerende bra, på så mange nivå, både musikalsk og intellektuelt, så lekent, solid og tidløst, at jeg tenker det vil holde seg like bra om 40 år, og ville vært like oppsiktsvekkende bra om det kom 40 år før også. Og når noe treffer så hardt, er det noe spesielt med det. Så det kunne jeg tenkt meg å sette mitt eget navn under.

– Thundercat selv er jo en rakker på bass, og har spilt med alt fra Erykah Badu til Suicidal Tendencies. Kunne du selv tenkt å gi metal-musikken i vold?
Haha! Neeeeeei, egentlig ikke, selv om det hadde vært gøy å være ham. Jeg har jo vært innom det meste, men det er nok dessverre litt vanskelig å kombinere det jeg er god på med iallfall den aller svarteste metallen, så selv om jeg er glad i mange forskjellige uttrykk, er det ikke alt jeg trenger å blande med mitt eget.

– Det er nok lurt. Hva er det aller beste du noen gang har sett live?
Dizzee Rascal på Blå i 2003.

– Det var tidlig. Var det mye folk?
Ja, det var bra pakket, slik jeg husker det. Førsteplaten var akkurat ute og jeg sto helt fremme. Det var på vinteren, og jeg husker han kom ut av en dør i veggen bak scenen, der det var snøgufs etter ham, og åpningssangen var en sånn superkald og mørk sang med masse rare og syntetiske synthlyder, og denne kulden tok han bare med seg inn i konserten. Jeg husker det som en veldig stor inspirasjon til det jeg selv skulle drive med senere.

– Da var du jo fortsatt tenåring, og siden har du spilt masse live selv. Gjør dette at du blir mer blasert, at det skal mer til for å imponere deg?
Ja, det er akkurat det! Kanskje ikke blasert, akkurat, men når man selv spiller på f.eks. festivaler, og det er noen artister du på papiret har veldig lyst til å se som spiller der, så er du likevel så på jobb, og det er så mange forstyrrende elementer, at man ender opp med ikke å ha like lyst til å se, selvsagt også forårsaket av at man bare vet at det ikke blir like magisk som da man var 18-19 og kickene var mye sterkere.

– Alderen, vettu. Den hersens alderen. Du får med deg én død gjenstand til på øya. Hva pakker du i sekken før vi sender deg til havs?
Du sier «død». Kan det være en elektronisk ting?

– Det er for å unngå «kona/mannen/kjæresten» og «barna». Det pleier å hjelpe. Men du kan få med deg et solcellepanel iallfall. Jeg er jo, tross alt, ikke kjip. Men ikke internett!
Ehhhh … Ja! Da tar jeg med meg en fotball! Ja, jeg ville hatt en fotball med meg. Da vil jeg ikke kjede meg, for det blir fint og gøy å ha en ball å sparke rundt på der ute.

 
        
            (Foto: Sara Angelica Spilling)

  Foto: Sara Angelica Spilling