Kommentaren

«Alle heier på Dagny»

«Dagny viste allerede som tenåring at hun hadde talent. Stemmen var typete og krystallklar, og hun begynte tidlig å spille ute, først som en del av en duo, dernest som seg selv, med og uten drahjelp fra andre musikere», skriver Egon Holstad.
 
1 / 1

I kveld står tromsøartisten Dagny på hovedscenen under RakettNatt. Tidligere i sommer har hun spilt på alle de mest velrenommerte og største festivalscenene i hele landet, fra Parkenfestivalen i Bodø til Øyafestivalen i Oslo.

I skrivende stund er hennes to singler avspilt 25 millioner ganger i strømmetjenesten Spotify. Det er sjukt høye tall, også sett med internasjonale øyne.

Les også: Dagny: Unngikk Bob Hunds trusemikrofon.

Når man nå følger Dagny i media, leser intervjuer med henne og hører på hva hun driver med, får man følelsen av at dette er ei proff dame som har vært etablert i toppen i mange år, men det er egentlig nå det hele starter.

Først neste uke kommer hennes debut-EP. Verden ligger foran hennes føtter. Potensialet er enormt. Selv om hun skulle bestemme seg for å stoppe nå, har dette allerede vært en suksesshistorie.

Det er få norske artister som får oppleve den medvinden Dagny er i nå. Hvor det til slutt ender er noe som avgjøres av alt fra management, nettverk, folk rundt henne, henne selv og de litt kjedeligere faktorene tilfeldigheter og flaks/uflaks.

Jeg har liten tro på at man kan kopiere andres vei til suksess, og jeg er alltid svært forsiktig med å gi råd til unge musikere, selv om jeg har jobbet i de fleste ledd i denne lurvete bransjen.

Artisters målsettinger er dessuten ofte fryktelig forskjellig, og det er stor forskjell på hva det er man bedriver rent musikalsk, og hvor ambisjonsnivået på de forskjellige artistene ligger.

Noen er fornøyd med å spille for familie og venner, noen drømmer om en spillejobb eller tre i hovedstaden eller bli booket på festivaler etc., mens andre har turné i utlandet, og da i særdeleshet i USA, som den enorme gulrota.

Hadde jeg selv sittet på fasiten til hva som kreves, ville jeg vært milliardær for lenge siden. Det er en grunn til at jeg i stedet sitter her og skriver.

Likevel er den første delen av historien rundt Dagny verdt å dvele litt ved, for det er mange som har mye å lære her, både store og små. Det er selvsagt mulig å ha flaks, å være på rett tid til rett sted.

Det er likevel unntaket. Bak de fleste artistkarrierer ligger det derimot masse knallhard jobbing, masse timer med øving, masse frustrasjon, hjemlengsel, rotløshet, møter med likegyldige, arrogante, misunnelige og alskens fæle og kyniske parasitter (bransjen tyter over av dem), kjipe måltider og søvnløse netter i turnébiler, på lugubre herberg og benker på flyplasser.

Dagny har allerede vært gjennom alt dette, og hun er ikke ferdig med det heller.

Men Dagny har likevel gjort noen skikkelig smarte valg, og hun har hatt et utgangspunkt som har vært dritviktig. For å ta det siste først: Hun har blitt backet av foreldrene sine, foreldre som selv har vært lidenskapelige musikere og musikkelskere. Hun har derfor blitt eksponert for masse forskjellig musikk, fra streng og snål jazz til moderne populærmusikk som unger flest.

Jeg husker også selv da hun i sin tid begynte som ryddevakt på Blårock. Ei ung, blid og energisk dame, full av musikalsk nysgjerrighet for hva som ble spilt, som noterte ivrig ned, sjekket ut videre og lette seg frem etter gull. Og som hele tiden har samarbeidet og jobbet med folk på kryss og tvers av forskjellige genre.

Jeg har møtt en del musikere opp gjennom, men jeg har til gode å møte noen skikkelig bra musikere som ikke selv er fan av musikk, som ikke digger andres musikk og er nyfiken og åpen for tips.

Der tror jeg foreldrene til Dagny har vært ekstremt viktige, samt at de har støttet henne, latt henne flytte hjemmefra, latt henne satse på musikken og ikke gnålt for mye om hva den straighte og konforme delen av samfunnet forventer at man skal gjøre.

Det er uvurderlig å vite at dine egne heier på deg, uansett hva du holder på med.

Dagny viste allerede som tenåring at hun hadde talent. Stemmen var typete og krystallklar, og hun begynte tidlig å spille ute, først som en del av en duo, dernest som seg selv, med og uten drahjelp fra andre musikere.

Det tok derfor ikke lang tid før folk i bransjen ble oppmerksom på henne, og hun har derfor – selvsagt – blitt forsøkt fristet med tilbud om deltagelse i alle slags teite talentkonkurranser. Hun har, takk og lov, avfeid dem alle.

Det kan jo være noe å tenke på for dem som skal inn på «Idol»-audition, med en tresifret nummerlapp på brystet, for å imponere en blasert og lei gjeng «dommere», der dine reelle sjanser for å bli en «superstjerne» (det heter ironisk nok «Idol – jakten på en superstjerne») er tilnærmet null, og der de beste som blir igjen som oftest blir kjølhalt, sodomert og dratt gjennom et åleglatt system der de i beste fall blir behandlet som ferskvare nær utgangsdato, og hvor du resten av ditt artistliv (og liv for øvrig) må leve med et prefiks foran navnet ditt som vekker mer latter og oppgitthet enn assosiasjoner til kvalitet eller seriøsitet.

Er det noen som tror at «Idol-Dagny» ville blitt booket på de samme festivalene i sommer om det var dét hun var kjent for? Selvsagt ikke.

I stedet har hun spilt og spilt og spilt, flyttet til utlandet (man må ikke flytte til Oslo eller Bergen, det finnes bra steder i utlandet også) og jobbet bevisst med musikken, ikke for å bli berømt, men for å finne sitt eget uttrykk og sin egen stil, en prosess hun selvsagt aldri blir ferdig med.

Og hvis målet er å bli berømt uten å jobbe noe for det: Ikke sats på å bli musiker. Start heller en blogg eller meld deg på et realityshow på TV. Det har neppe vært en ulempe at Dagny har et ekstremt vennlig vesen heller, enten hun står foran eller bak en bar, om hun står på scenen eller om hun besøker hjembyen og treffer gamle kjente.

Det straffer seg sjelden å være grei og å huske hvor man kommer fra. Og det betyr ikke at man trenger å være beskjeden eller døll og påtatt jordnær heller.

Og les bare hva alle slags forskjellige folk i bransjen sier om henne i dagens iTromsø. Det er en strøm av ros og komplimenter som sier noe om en grunnleggende respekt det er for henne rundt om nå.

Slikt finnes det ingen snarveier til. Og de går definitivt ikke gjennom dustete og karriereødeleggende talentkonkurranser. Da ender du opp med å spille på kjøpesentre eller tvilsomme småfestivaler som sliter med å fylle opp programmet sitt.

Tromsø har etter hvert fått mange artistnavn byen kan være stolte av. Hvorvidt Dagny kommer til å nå nivåene til Lene Marlin, Röyksopp, Bel Canto, Espen Lind eller The Pussycats er det ingen som vet. Og jeg tror ikke Dagny selv er spesielt opptatt av det heller.

Derfor skal jeg avstå fra å gi henne noen råd, men heller bare ønske henne velkommen hjem igjen og lykke til i kveld. Jeg har en følelse av at alle heier på henne, og at det kommer til å bli en formidabel hjemmeseier. En jævla fortjent en også.

God festivalhelg!