Nick Cave berget faktisk livet mitt. Det føltes i alle fall slik en stakket stund – inni undertegnedes høyst forvirrede 15-årige hjerne, som igjen var festet oppå en kropp som boblet av testosteron – i en hverdag med mange frustrasjoner og en del pubertalt sinne.

Året var 1995 – sen høst eller tidlig vinter. Jeg var like gammel som Cave sin egen sønn, da han i fjor døde som følge av en fallulykke.

Jeg hadde nettopp sett videoen til låten «Where the Wild Roses Grow» på MTV (ja, den gang kunne man se annen musikk enn coverlåter fremført av amatører på TV!), og måtte skaffe meg en plate av denne utrolig rare artisten.

Veien gikk til platesjappa (hvor jeg snart endte opp med å vaske hyller for å få rabatt på skiver) som bar samme navn som denne musikkblekka.

Les Egons gjennomgang av hele Cave-katalogen: «Nick Cave & The Bad Seeds - en komplett gjennomgang»

Jeg valgte meg en plate med et enkelt svart-hvitt-foto som omslagskunst («The Firstborn Is Dead»), og spurte med cocky nervøsitet han langhåra fyren bak disken (som nå er en kollega) om denne skiva her var noe tess.

– Den er dritbra, men disse to er enda bedre, sa han, og plukket fram «Let Love In» og «Tender Prey». Etter en kjapp lytt ble den ensomme seddelen i lommeboka byttet mot sistnevnte. Bussturen hjem ble i sin helhet brukt til å studere coveret, og snart lå plata på spilleren.

Musikkommentaren: Bråkmakere på festival

Dette var ikke luftgitar-musikk. Jeg ble bare sittende helt stille med blikket i tekstheftet, mens hodet og kroppen i samspill absorberte sjokket av at musikk kunne være så frastøtende stygg, samtidig som den var svært tiltrekkende og vakker.

Mitt måpende og forvirrede kvisetryne må ha vært litt av et syn.

På midten av 90-tallet var det ikke noe som het «man crush», men jeg ble raskt oppslukt i all musikk og alt annet materiale som var å oppdrive av og med Nick Cave.

I 1995 var jeg godt bevandret i musikk som uttrykte sinne, glede og en rekke andre tilstander. Dette var allikevel første gang jeg tok til meg musikk som var genuint trist. Musikk som på ærlig og direkte vis uttrykte sorg, tvil og maktesløshet.

Musikk redder kanskje ikke så mange liv på verdensbasis, rent fysisk sett, men den øker livskvaliteten. Musikk er mer enn en kulisse. Musikk er mer enn bakgrunnsstøy.

Av og til er musikk altoppslukende, på en måte som skyver den grå eller helsvarte hverdagen unna. Langt nok unna til å kunne trekke pusten ordentlig, og dermed kunne løfte blikket mot en ny dag. «Tender Prey» er en av flere Cave-skiver som har hatt denne effekten på undertegnede.

I dag, torsdag, skal jeg se filmen om det siste året i Nick Cave sitt liv. Et år der han lagde en ny plate og ble rammet av en personlig tragedie. Og jeg gleder meg.

Jeg gleder meg ikke fordi australieren er et slags idol eller heltefigur, men fordi jeg er genuint interessert i hvordan slike mennesker tenker, og hvordan de skaper. Det er jo disse folkene som gjør livet verdt å leve, ikke sant?