Musikkommentaren:

Når man flår en gammel hest

Halvveis gjennom plata «Forever Words» begynte jeg å bli kvalm.
Johnny Cash har blitt mer og mer populær etter sin død i 2003. Det viser seg å ha noen uheldige bivirkninger. 
        
            (Foto: Def Jam/Universal)

Johnny Cash har blitt mer og mer populær etter sin død i 2003. Det viser seg å ha noen uheldige bivirkninger.  Foto: Def Jam/Universal

Ja, vi snakker om albumet der utvalgte artister har skrevet musikk som akkompagnerer private dikt og utkast fra Johnny Cash.

Poenget er ikke at denne plata er det verste jeg har hørt av musikk (duetten mellom Ruston Kelly og Kacey Musgraves er nydelig). Heller ikke at tonesetting av dikt er et avskyelig fenomen.

Å lage musikk til andres skisser og dikt er i utgangspunktet nokså uskyldig. Det stiller seg annerledes hvis denne lyrikken er laget av en avdød musiker, som dermed ikke har muligheten til å godkjenne eller kontrollere et produkt som bærer hans/hennes navn i krigstyper på omslaget.

Et annet hensyn, er at mange skisser og dikt er nettopp skisser og dikt av en grunn. Diktene står seg kanskje best alene, mens skissene høyst sannsynlig ble begravd i skuffen fordi de ikke var bra nok. Opphavspersonen selv mente eventuelt at arbeidet ikke var av offentlig interesse.

Dersom en billedkunstner i 2018 fikk tilgang til noen sort-hvitt-skisser laget av Edvard Munch, og så bestemte seg for å fargelegge disse etter eget ønske og stille dem ut for salg, ville det blitt et ramaskrik. Kunstneren ville ha blitt anmeldt for hærverk, gravplyndring, historieforfalskning og det som verre er.

I musikkverdenen er dette helt stuerent, av en eller annen grunn.

Jeg «oppdaget» Johnny Cash tidlig i tenårene, gjennom «American Recordings»-albumet i 1994. Han er hovedgrunnen til at jeg begynte å sjekke ut musikk kalt country og americana – noe som har beriket livet hver dag siden.

Som selverklært fan av kjempen fra bomullsmarkene i Arkansas begynner jeg å se meg kraftig lei på blodsugingen av en død manns navn. Hvert eneste innspilte sekund av Cashs overskuddsmateriale fra perioden med Rick Rubin i produsentstolen må vel nå være utgitt, og har avslørt også de dårlige ideene i Rubins store drøm om å være buktaler for en ikonisk artist. Greit nok.

Men hans etterlattes ønske om at hvert ord Cash noterte skal ut i offentligheten, og markedsføres som «viktig for fansen», virker unødvendig. Metningspunktet er nådd, og med fare for å fremstå som moralistisk, føles faktisk hele greia uverdig.

Det hviler en kynisk ånd over plater som dette. Enhver oppegående manager vil selvfølgelig ha navnet til artist X sitt navn assosiert med en populær legende som Cash. Da kan artist X sole seg i den kredible glansen, samtidig som allmuen blir påminnet at artist X fortsatt eksisterer. Ka-ching!

En annen personlig helt, Jeffrey Lee Pierce, ble utsatt for den samme behandlingen som Cash for noen år siden. En rekke works in progress ble ferdigstilt og innspilt av kvalitetsnavn som Nick Cave, Debbie Harry og The Sadies.

Tre hele volum klarte de å presse ut av sitronen den avdøde Gun Club-frontmannen etterlot seg i en pappeske, men kun én låt var skikkelig bra: «The Breaking Hands» av Mark Lanegan og Isobel Campbell. Ironisk nok var dette en ren coverversjon, av den eneste låten som var tidligere utgitt. Gun Clubs originalversjonen er attpåtil bedre.

Johnny Cash, og mange andre musikalske storheter med han, er døde. Det er på tide å la dem hvile i fred. De har sikkert nok av parasitter i likkista allerede.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.