Øvrige fellesnevnere mellom «The Motor City Madman» og den helgenerklærte sicilianske jomfruen er utrolig vanskelige å finne.
I dagens musikkfauna – dominert av indierock spilt av innadvendte tøffelhelter med lommene full av offentlige støttekroner, og hodet fullt av ønsker om å redde verden – regner mange denne 70-årsjubilanten som en av rockens dinosaurer. Men etter norsk, sosialdemokratisk 2018-standard er «The Nuge» mer å regne som et romvesen.
Men på tross av at han politisk sett ofte befinner seg noen skyttergraver til høyre for Frp, er den amerikanske sersjantsønnen nokså uforutsigbar. Nugent har flere motstridende trekk som karakter enn som musiker, selv om han ofte ender opp med å gjøre seg selv til rockens ultimate «bad guy»:
* Dette er mannen som er en rabiat motstander av alle rusmidler, og ikke rører alkohol. Samme mann forsto ikke at «Journey to the Center of the Mind» (hans første hit med bandet The Amboy Dukes i 1968) handlet om å ta en syretripp – og ikke en kjøretur til butikken.
* Dette er mannen som har vært gift med samme dame i tredve år, og forherliger tradisjonelle familieverdier. Samme mann har fra scenen frontet et kvinnesyn som i kjølvannet av #metoo er vanskelig å beskrive som annet enn ekstremt nedlatende, og på privaten har «The Nuge» vært notorisk ubekymret for seksuell lavalder.
* Dette er mannen som prater om viktigheten av sunne økosystemer, og har uttrykt stor respekt for indianernes kultur. Samme mann er en notorisk og nådeløs troféjeger. Nugent gjorde attpåtil sport av å ri inn på scenen ikledd storslåtte fjærhodeplagg, på ryggen til en bøffel så proppfull av dop at fråden rant i litervis fra dyrets kjeft.
* Dette er mannen som i 1989 grunnla en veldedig organisasjon, for å gi vanskeligstilte barn muligheten til å oppleve gledene ved friluftsliv og jakt. Samme mann – som er styremedlem i National Rifle Association – har under konsertene sine tatt til orde for å dele ut maskingevær til barn. Tidligere i år presterte han også å omtale tenåringene som overlevde Parkland-massakren som «sjelløse» og «løgnere».
En ting som dessverre har blitt borte på veien, er at denne gærningen i sin tid lagde noe av den beste, mest breiale og underholdende rockmusikken til dags dato.
Hans klassiske låter har blitt overdøvd av kraftige tramp både i og utenfor salaten. Gitaren har blitt overdøvd i samme takt som den verbale mitraljøsen har fått større medieoppmerksomhet. Musikken har nesten stilnet oppi opphavsmannens høyst selvforskyldte sirkus.
Så la oss snakke om musikken, og samtidig være klar på én ting: Ted Nugents gullalder kom i andre halvdel av 70-tallet. Skal jeg lage en topp 10 over tidenes beste rock’n’roll-album vil hans selvtitulerte solodebut (snakk om ego, hæ?) vært vanskelig å ignorere.
I den evige dragkampen mellom moral og musikk er valget opp til hver enkelt, men moralismen har som kjent dårlige vilkår innenfor de fleste kunstfelt. I Ted Nugents tilfelle er det ofte klokere å lytte til fyrens gitar, enn ord. La oss allikevel avslutte med et av «The Nuge» sine få treffsikre helseråd:
«I’ve found a cure for my body and soul
