Musikkommentar:

Rockens største drittsekk, eller musikkbransjens siste rebell?

Ingen har klart å stoppe kjeften eller knekke gitarhalsen til Ted Nugent enda. På selveste luciadagen runder den høylytte gitarkrigeren 70 år.
THE MOTOR CITY MADMAN: Den svært eksentriske gitarhelten og våpenentusiasten Ted Nugent runder 70 år i disse dager.  (Foto: Tegning av Odd Klaudiussen)

THE MOTOR CITY MADMAN: Den svært eksentriske gitarhelten og våpenentusiasten Ted Nugent runder 70 år i disse dager.  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

1 / 1

Øvrige fellesnevnere mellom «The Motor City Madman» og den helgenerklærte sicilianske jomfruen er utrolig vanskelige å finne.

I dagens musikkfauna – dominert av indierock spilt av innadvendte tøffelhelter med lommene full av offentlige støttekroner, og hodet fullt av ønsker om å redde verden – regner mange denne 70-årsjubilanten som en av rockens dinosaurer. Men etter norsk, sosialdemokratisk 2018-standard er «The Nuge» mer å regne som et romvesen.

Om mannen er rape gal lar jeg ekspertene bedømme, men at Nugent er blant de mest eksentriske artistene det siste halve århundret, er vanskelig å bestride. Onkel Ted er en av virkelig få artister som fortsatt tør gi Donald Trump aktiv støtte – og i motsetning til Kanye West har han mer eller mindre sammenhengende argumenter for nettopp dette.

Linjen mellom aktivist og ekstremist er allikevel syltynn: Gitarhelten fra Illinois har vært farlig nær å drapstrue «The Donald» sin forgjenger fra scenen, da han i 2012 ba Barack Obama suge på maskinpistolen sin – mens Hillary Clinton kunne stappe løpet en helt annet sted.

Men på tross av at han politisk sett ofte befinner seg noen skyttergraver til høyre for Frp, er den amerikanske sersjantsønnen nokså uforutsigbar. Nugent har flere motstridende trekk som karakter enn som musiker, selv om han ofte ender opp med å gjøre seg selv til rockens ultimate «bad guy»:

* Dette er mannen som er en rabiat motstander av alle rusmidler, og ikke rører alkohol. Samme mann forsto ikke at «Journey to the Center of the Mind» (hans første hit med bandet The Amboy Dukes i 1968) handlet om å ta en syretripp – og ikke en kjøretur til butikken.

* Dette er mannen som har vært gift med samme dame i tredve år, og forherliger tradisjonelle familieverdier. Samme mann har fra scenen frontet et kvinnesyn som i kjølvannet av #metoo er vanskelig å beskrive som annet enn ekstremt nedlatende, og på privaten har «The Nuge» vært notorisk ubekymret for seksuell lavalder.

* Dette er mannen som prater om viktigheten av sunne økosystemer, og har uttrykt stor respekt for indianernes kultur. Samme mann er en notorisk og nådeløs troféjeger. Nugent gjorde attpåtil sport av å ri inn på scenen ikledd storslåtte fjærhodeplagg, på ryggen til en bøffel så proppfull av dop at fråden rant i litervis fra dyrets kjeft.

* Dette er mannen som i 1989 grunnla en veldedig organisasjon, for å gi vanskeligstilte barn muligheten til å oppleve gledene ved friluftsliv og jakt. Samme mann – som er styremedlem i National Rifle Association – har under konsertene sine tatt til orde for å dele ut maskingevær til barn. Tidligere i år presterte han også å omtale tenåringene som overlevde Parkland-massakren som «sjelløse» og «løgnere». 

* Dette er mannen som til stadighet hyller sine største helter: Chuck Berry, Bo Diddley og Little Richard. Samme mann pisser med jevne mellomrom på «Black Lives Matter»-aktivister.

Nei, kjedelig har han aldri vært, onkel Ted. Jeg tviler på at fyren ville ha forstått konseptet «jantelov», uansett hvor pedagogisk man hadde lagt det fram. Fyren har i alle fall humor, selv om ikke alle gapskratter av blødmer som: «Vegetarians are cool. All I eat are vegetarians – except for the occasional mountain lion steak.».

En ting som dessverre har blitt borte på veien, er at denne gærningen i sin tid lagde noe av den beste, mest breiale og underholdende rockmusikken til dags dato.

Hans klassiske låter har blitt overdøvd av kraftige tramp både i og utenfor salaten. Gitaren har blitt overdøvd i samme takt som den verbale mitraljøsen har fått større medieoppmerksomhet. Musikken har nesten stilnet oppi opphavsmannens høyst selvforskyldte sirkus.

Så la oss snakke om musikken, og samtidig være klar på én ting: Ted Nugents gullalder kom i andre halvdel av 70-tallet. Skal jeg lage en topp 10 over tidenes beste rock’n’roll-album vil hans selvtitulerte solodebut (snakk om ego, hæ?) vært vanskelig å ignorere.

«The Nuge» er en ekte gitarhelt. Her snakker vi gitarsoli av den gamle skolen, før Yngwie og andre puddelhelter ofret feelingen, og gjorde gitarspill til en heller lite olympisk idrettsgrein. Nugent hadde rock’n’roll i blodet, som man vel må ha for å lage riff med så høy score på Richters skala. Ti sekunder inn i «Stranglehold» er jeg solgt.

Nugent har gitt lite kredit til mannen som synger så glimrende på brorparten av det tidlige solomaterialet sitt. Faktum er at Derek St. Holmes sang som en oppgradert Paul Stanley på en svært næringsrik soul-duett – altså mye bedre enn Nugent selv. Og, ja: «selveste» Meat Loaf flesker virkelig til, bak mikrofonen på «Free-For-All»-albumet.

I den evige dragkampen mellom moral og musikk er valget opp til hver enkelt, men moralismen har som kjent dårlige vilkår innenfor de fleste kunstfelt. I Ted Nugents tilfelle er det ofte klokere å lytte til fyrens gitar, enn ord. La oss allikevel avslutte med et av «The Nuge» sine få treffsikre helseråd:

«I’ve found a cure for my body and soul

I’ve got me an overdose of rock and roll»

ONKEL TED: Ted Nugent avbildet i kjent jaktpositur på sin ranch i 2005.  
        
            (Foto: LM OTERO)

ONKEL TED: Ted Nugent avbildet i kjent jaktpositur på sin ranch i 2005.   Foto: LM OTERO


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.