Den nye «partyjulemusikken» – eksemplifisert gjennom Erik Follestad og Linni Meister sin megahit «Juletragedien» – er «dritt», ifølge artisten Rein Alexander. På NRK Radios «Nyhetsmorgen» onsdag oppfordret han, i harmdirrende alvor, folk til å lære barna sine at denne musikken er «bare tull». I tillegg til «dritt», altså.

For alt jeg vet er Alexander slått til ridder av Julemusikkens Ærbødige Beskyttere, men snakk om å skli som Bambi i sitt eget, retoriske ribbefett. Den dagen smaken til Rein Alexander blir offentlighetens fasit på bra eller dårlig – da er det virkelig på tide med litt selvrefleksjon.

Man kan gjerne stille spørsmål om motivene til artistene som lager lettfattelig og forsøksvis fengende julemusikk, men å sko seg på julehøytiden er virkelig ikke noe nytt fenomen. Og er det én artist som – med sitt breieste juleglis – har stappet nisselua full av penger hver advent, er det Alexander.

Dette er mannen som for ti år siden ga opp å synge alt annet enn julesvisker. Men det er kanskje ikke så rart. Hans siste regulære soloalbum (utgitt for 11 år siden) er en sørgelig stafett som får «Beat for beat» til å fremstå som innovativt, der ihjelspilte coverlåter som «What a Wonderful World», «Danny Boy» og «Always on My Mind» avløser hverandre.

Sangeren fra Oslo er nå ute på juleturne nummer 15 – ja, femten, ifølge NRK. Så det er kanskje på julepengepungen skoen trykker for Alexander, når han nå opphøyer seg selv til nådeløs smaksdommer? «Partyjulemusikken» er jo beviselig langt mer populær enn låtene han selv fremfører.

Alexanders eget julerepertoar må gjerne fremstå som både korrekt og ekte for artisten selv. For andre kan disse julesangene være like irrelevante som overkokte sosisser i hjørnet av juletallerken. Å høre Alexander – for ørtende gang – gaule seg gjennom en klissete versjon av «O helga natt» fremkaller i alle fall kun lidelse for undertegnede.

Så hvordan definerer man julemusikk? Er det viktigste kriteriet at låtene skal fremføres av pompøse kirkegjengere med røde klær og surkål i skjegget?

Om man tar «Juletragedien» på alvor eller ikke, er selvfølgelig julemusikken – som resten av samfunnet – i utvikling. Det ville vært temmelig trist om evolusjonen stoppet etter Bach leverte sitt juleoratorium.

La oss ta The Pogues og Kirsty MacColls «Fairytale of New York» – som hvert år kåres til verdens beste julelåt en rekke steder – som eksempel: Da den ble utgitt for drøye tredve år siden, ble sangen ansett som upassende, og sensur av teksten forekommer fortsatt. Femten år senere skrev Halvdan Sivertsen om samme låt til nordnorsk, og resultatet ble utgitt på «Frelsesarmeens juleplate». Så raskt ble dén folkelig.

60-tallets Phil Spector-produserte julehits er egentlig tacky, men glimrende popmusikk kledd opp i høytidens staffasje. Disse låtene dukker allikevel hver desember opp på norsk radio og TV.

Originalversjonen av «I Saw Mommy Kissing Santa Claus» ble i sin tid bannlyst av den romersk-katolske kirken i Boston. Man kunne jo ikke antyde at selveste Nissen drev og klinte med løsaktige småbarnsmødre! To tiår senere reagerte ingen med avsky av Jackson 5s versjon av, eller Ellen Nikolaysens omdiktning «Jeg så mamma kysse nissen». Sistnevnte hørte jeg faktisk i en butikk senest i går.

Julemusikk er ikke noen beskyttet merkevare som enkelte typer artister har monopol på. Drittslengingen til Rein Alexander fremstår derfor mest som et desperat rop etter oppmerksomhet, fra en artist som selv har valgt å gjøre seg irrelevant i elleve av årets måneder. Vinnerne her er selvfølgelig Erik Follestad og Linni Meister, som får enda mer blest, og dermed enda flere avspillinger av sin julelåt.

Så pass på, folkens! Husk å keep it real i jula. Ellers kan Rein Aleksander komme dundrende ned pipa, og med en alvorlig mine stikke sin kulturmoralske pekefinger ned i svelget ditt – om du ikke på egen hånd har vett nok til å brekke deg av vederstyggeligheter som «partyjulemusikk».